Uncategorized
10 innvendinger mot Prometheus – Montages
Av
Ridley Scotts sårt etterlengtede Prometheus har blitt møtt med et sjeldent sterkt raseri. Det ligger side opp og side ned med hånlige brukerkommentarer på IMDb, og selv her på Montages har det kommet til dels sterke utfall mot filmen. Kritikken er tidvis så flengende at man nesten kan få inntrykk av at Prometheus er et stort makkverk – at alt bare har falt hjelpeløst fra hverandre, trass all ekspertisen og erfaringen som er involvert i produksjonen. Mange, inkludert undertegnede, har nærmest blitt fremmedgjorte overfor sin egen positive opplevelse av filmen.
Mitt første møte med Prometheus hører hjemme blant de mer monumentale filmopplevelsene jeg har hatt – både som en oppvisning i audiovisuelle virkemidler og som storslått skjebnedrama. Selv om den til syvende og sist neppe er like dyp, tar Prometheus mål av seg til å operere i samme modus som Kubricks 2001: en romodyssé og Tarkovskijs Solaris. En snusfornuftig innstilling til at alt nødvendigvis skal gå opp, som i et regnestykke, kan komme til å drepe en slik type grandios film, og antageligvis de fleste store epos i menneskelig mytologi overhodet. Likevel kan man ikke avfeie all kritikken mot Prometheus, ettersom det rent håndverksmessige alltid bør være på plass i film av dette formatet. I det følgende skal vi derfor ta tak i de mest hyppige innvendingene, og nøkternt vurdere grunnlaget for dem. I denne sammenhengen må vi også ha i bakhodet hvordan filmen forholder seg til science fiction-filmens konvensjoner.
NB! Artikkelen forutsetter at du har sett filmen og vil spoile uhemmet.
Før jeg påbegynner selve gjennomgangen, vil jeg komme med en generell kommentar: I møtet med et kunstverk er en viss ydmykhet alltid på sin plass. Vi bør respektere at filmskaperne har lagd den filmen de selv har ønsket å lage. Det finnes nok detaljer her og der som Ridley Scott ønsker å forbedre, men vårt utgangspunkt bør være at Prometheus i store trekk har blitt akkurat slik regissøren ønsket seg. Mye av kritikken går ut på at man har ønsket seg en annerledes film; den er ikke skremmende nok, besitter ikke kvalitetene som Alien hadde osv. Andre kan tilsynelatende akseptere at Prometheus i all hovedsak er slik den er, men hevder at filmen ville blitt mye bedre om diverse elementer hadde vært løst annerledes.
Faren med en slik «forbedrende» tenkemåte er at man retter oppmerksomheten bort fra filmen slik den faktisk foreligger. Det er trolig mer fruktbart å bruke denne energien på å spørre seg selv om årsakene til at Scott har tatt de kunstneriske valgene han vitterlig har gjort. Kanskje innvendingene kan falle bort med litt ettertanke? Det som i hvert fall står helt klart, er at Scott må ha ønsket å lage en særdeles mørk film. Prometheus stiller ikke akkurat menneskeheten i et spesielt flatterende lys. I tillegg oppdager den idealistiske hovedpersonen Elizabeth Shaw at universet ikke er noen lekegrind, men et sted der en nådeløs og tilsynelatende irrasjonell jungellov gjelder. Den blåøyde, barnlige Shaw legger ut på ferden for å møte sin skaper, men ender med å snerre «Die!!» til vedkommende. Samtidig viser Scott oss en verden hvor alt det tekniske er uhyre velsmurt, men menneskene er dypt imperfekte, ofte dysfunksjonelle – og nær utraderte når filmen er over.
Ekspedisjonen har kostet en trillion dollar og forsøker å svare på de alle største spørsmålene i menneskenes historie. Medlemmene virker imidlertid ganske uerfarne eller ufokuserte, og representerer ikke det ypperste menneskelige materialet for en slik ekspedisjon. Men vi må huske på at selve grunnlaget for prosjektet langt fra er det beste, og at dette ikke er befordrende verken for god lagånd eller for å skape det beste teamet. Ekspedisjonen har i realiteten kommet i stand av én eneste årsak: Peter Weyland, en eldgammel, dødssyk og dypt egosentrisk person, håper på å snyte skjebnen ved å bli skjenket udødelighet i møtet med de utenomjordiske. Samtidig er hans datter Meredith Vickers med på ekspedisjonen, som på sin side ikke kjemper for at den skal lykkes, ettersom hun ønsker faren død for å kunne overta all makt i konsernet. Begge disse momentene har blitt holdt hemmelig for Elizabeth Shaw og Charlie Holloway, ekspedisjonens ledere, som etter hvert oppdager at de har blitt lurt opp i stry – at de kun er ledere i navnet. I tillegg har ekspedisjonens formål blitt hemmeligholdt for resten av teamet og romskipets mannskap. Samtidig kjører androiden David, som i ett og alt er Weylands lydige redskap, sitt helt eget løp. Vi har dermed en situasjon hvor deltagerne ikke har blitt valgt etter optimale kriterier – dette er veldig langt fra Philip Kaufmans The Right Stuff (1983) – men der de fleste er drevet av dypt egosentriske motiver eller selvtilfredse bekvemmelighetsgrunner. Vi merker oss også at Vickers personlig har ansatt flere av medlemmene, og med sin helt egen agenda er det langt fra sikkert at hun faktisk har ønsket å ha med seg de mest kvalifiserte folkene. Dette kan være grunnen til valget av de to eksentriske vitenskapsmennene, biologen Millburn og geologen Fifield. Av disse årsakene er selve grunnlaget for ekspedisjonen dermed dypt dysfunksjonelt og Prometheus er på mange måter et ship of fools.
Selv om både Shaw og Holloway antagelig er uerfarne som ledere, er det vanskelig å være enig med påstander om at ekspedisjonen oppfører seg spesielt mye dummere enn i andre science fiction-filmer av samme type, spesielt når historien krever dramatisk framdrift snarere enn nitid vitenskapelig arbeid. Den uvørne Holloway tar av seg hjelmen inne i pyramiden, men etter høylydte protester fra de andre. Muligens er dette dumt, for lufta kan inneholde farlige mikrober selv om atmosfæren er til å puste i, men på den annen side kan de ha avanserte instrumenter som er i stand til å oppdage slikt. Senere i filmen later medlemmene til å være svært nøye med å følge prosedyrer for dekontaminering, for eksempel før de starter å undersøke hodet til den døde Ingeniøren, eller når Holloway har blitt smittet av sykdom.
Jeg synes også påstanden om rollegalleriets manglende interesse for den store gåten blir feil. Mange er jo nettopp det: David, Shaw, Holloway, Weyland og den kvinnelige legen Ford. Holloway mister riktignok noe av interessen når han oppdager at alle ingeniørene tilsynelatende er døde, men dette rimer med at filmen skildrer ham som følelsesmessig ustabil. At mange av de andre gir blaffen kan – i en mørk film som Prometheus – leses som en ganske dyster kommentar til menneskenes manglende evne til å bry seg om det som faller utenfor snever egeninteresse.
I likhet med andre syntes jeg selv første gang at ekspedisjonen fant veien til pyramiden(e) mistenkelig lett. Ved flere gjensyn har jeg konstatert at denne montasjen har en viss varighet; landskapet utforskes faktisk, men det er mulig klipperytmen gjør at dette likevel oppleves som forhastet. David har også merkelig lett for å åpne dører og operere kontroller, gjerne ved første forsøk, når de er inne i pyramiden. Men det er mye skrift på veggene der inne og, som Holloway antyder i dialogen, er David i stand til å lese de utenomjordiskes språk. Dette er fullstendig urealistisk, men de aller fleste «first contact»-filmer har slike lettvinte gimmicker for å muliggjøre kommunikasjon med de fremmede. Siden han også forstår talespråket kan han lytte til dialogen mellom ingeniørene under det andre hologrammet, når han har oppdaget broen på det som viser seg å være et romskip. Når det er sagt, ville det ikke svekket filmen hvis manusforfatterne hadde vært tydeligere rundt hvordan David fungerer i disse situasjonene. (Det er også mulig at Weyland og David sitter på mer informasjon om ingeniørene enn de andre, og at dette blir utdypet i neste film.)
Det kan virke besynderlig at David er så lettsindig og uvitenskapelig i sine berøringer av ukjent, kanskje farlig materiale, og under sin prøving og feiling med å finne ut hvordan den svarte gørra arter seg. Men her må vi huske på at han er Weylands lydige redskap – og ting haster. Ettersom Weyland kan dø når som helst er det er simpelthen ikke tid til nitid vitenskapelig arbeid. (Det er også verdt å merke seg at Davids «forbilde» Lawrence of Arabia også var svært dumdristig og gjerne ofret andre for å nå sine egne mål.) Noe som derimot definitivt er merkelig, etter at romskipet har krasjet og gått rundt et par ganger, er hvordan det avrevne hodet til David likevel klarer å havne nær kroppen med romdrakten, hvis mikrofon er nødvendig for at han skal kunne klare å advare Shaw om at Ingeniøren er på vei for å ta knekken på henne. Jeg mener likevel at vi må bare godta en del uhyrlige sammentreff i filmer som dette.
Bortsett fra Michael Fassbenders universelt lovprisede innsats som David, har dette vært et stort ankepunkt, kanskje det største, for mange av skuffede fans. Her sammenlignes Prometheus med Alien, der alle karakterene visstnok skal ha framstått som troverdige innenfor filmens univers. Det kan være noe i dette, men kanskje det er riktigere å si at de var minneverdige snarere enn troverdige? For rollefigurene i Alien var kulere og mer underholdende enn Prometheus‘ rollegalleri. Generelt virker det imidlertid som denne filmen plutselig skal felles av grunner man gjerne ser gjennom fingrene med ellers. Jeg synes det er en overdrevet påstand at rollefigurene skal være så innmari mye flatere her enn i mange andre science fiction-filmer det er naturlig å sammenligne den med, som på tross av dette har fungert utmerket. Dessuten er flere av dem dypere enn det kan virke ved første øyekast. Vi kommer tilbake til Meredith Vickers i neste punkt, og Noomi Rapace viser stor intensitet i filmens andre halvpart ved å gi en lidende, svettende kropp og ikke minst sjel til Elizabeth Shaw – en person som blir satt på på umenneskelige fysiske og mentale prøvelser.
Det har kanskje vært aller størst misnøye med «radarparet» Millburn og Fifield – to vitenskapsmenn som framstår dumme og merkelige. Som denne anmeldelsen i New York Times påpeker er Scott imidlertid i selskap med både John Ford og Shakespeare med å kaste klovneaktige karakterer inn i rollegalleriet. Disse to er definitivt ikke mine favorittskikkelser i filmen, og de er hovedsakelig med som «comic relief» og «disposable characters»/monstermat. Foringen er imidlertid ganske absurd og vittig. Selv om komikken rundt dem generelt ikke er spesielt avansert, er scenen der de blir stilt kraftig i forlegenhet i møtet med noen ormeaktige vesener utmerket på en svarthumoristisk måte – den minner litt om Monty Pythons parodi på volden i Sam Peckinpahs filmer, der ting bare blir verre og verre, uansett hva rollefigurene foretar seg. (Det er også interessant at de blir angrepet av penisformede vesener i en scene som følger direkte etter to scener der andre i ekspedisjonen er involvert i sex – i tillegg til et par ørsmå undertekstlige antydninger om at det kan være en eller annen homoerotisk dragning mellom disse to raringene.)
Svart humor er for øvrig ikke enestående for denne scenen, men inngår i et større mønster. Fassbenders spill er komisk overdrevet i scenen der David forteller Shaw at hun er gravid. Like kostelig er situasjonen der David plasserer en dæsj svart gørr i drinken til Holloway. Ikke bare foregår den siste scenen mellom de to desidert mest uvørne rollefigurene i filmen, men parallellen styrkes ytterligere ved at David klarer å få Holloway til å innrømme at han selv, akkurat som David, ville gjort hva som helst for å løse ekspedisjonens gåte. Dermed «rettferdiggjør» han Davids inhumane metoder, og samtidig «samtykker» han indirekte til å bli en prøvekanin for Davids ytterst risikable medisinske eksperiment. Det er i det hele tatt imponerende hvordan Scott, i en storslått film spekket med sterke audiovisuelle virkemidler, viser slikt håndlag med mer intime scener («sex-scenen» mellom Vickers og Kaptein Janek på broen er et annet kroneksempel).
Når det gjelder de evinnelige klagene på dumskapen og den ulogiske oppførselen til Millburn og Fifield, bør man først og fremst være klar over at de ikke bør tas spesielt alvorlig i utgangspunktet. (Dette er en fortelling og ingen dokumentar.) Likevel er Scott påpasselig med å markere at begge er redde allerede når de går inn pyramiden første gang, så deres redsel ved møtet med de døde utenomjordiske kommer ikke som lyn fra klar himmel. Vi må heller ikke glemme at ingen av dem har hatt en anelse om hva oppdraget har gått ut på når de lot seg verve. Det er merkelig, og ikke så lite konstruert, at Fifield etterpå ikke kan finne veien inne i pyramiden når det er nettopp hans teknologi som har utforsket den, men kanskje stormen har brutt kontakten mellom ham og verktøyet? Det stemmer at begge blir livredde under sitt nattlige opphold i pyramiden, når de hører om en mulig ukjent livsform i nærheten, mens Millburn senere ikke blir så redd som man kunne forventet (mens Fifield fortsatt er det) i møtet med den hvite ormen. Men én ting er å være redd for noe ukjent som kanskje kan ha tatt knekken på en hel gjeng med mektige ingeniører – en annen ting er en liten skapning som i grunnen ser ganske ufarlig ut. Millburn er dessuten biolog, så han har muligens erfaring med å håndtere lignende skapninger. En biolog ville definitivt vært mer forsiktig i virkeligheten, men scenen er hverken hundre prosent alvorlig eller spesielt realistisk.
Er Meredith Vickers en overflødig karakter, kanskje til dels skrevet inn i filmen for å gjøre plass til en stor, etablert filmstjerne? Mange har også klaget på dette – inkludert hånlige sammenligninger med den berømte Star Wars-replikken «I am your father, Luke» – på at hun avsløres som datteren til Weyland. For meg blir det vanskelig å være enig i noen av disse innvendingene, da rollefiguren tilfører ekstra næring til filmen på flere plan. Et av de mest finmaskede tematiske nettene i filmen, både i selve handlingen og hva gjelder personenes motivasjoner, dreier seg rundt det å drepe sine fedre/skapere eller å drepe sitt avkom. (Vickers første replikk i filmen, for eksempel, dreier seg indirekte om å undersøke om faren kan ha dødd.) Av plasshensyn kan jeg ikke gå i detalj her, men leseren oppfordres til å tenke på hvor utbredt denne tematikken er i filmen og hvor sentral Vickers er i denne sammenhengen.
Det at David er en androide – “programmert” av Weyland – åpner også opp for interessant tematikk. Her passer det plutselig inn at mange av skikkelsene er nokså skisseaktig framstilt. Deres identitet er preget av noen helt basale mål og egenskaper som styrer dem. Noen av dem klarer å bryte med denne programmeringen, andre ikke. For eksempel ofrer Janek skipet sitt, og Shaw aksepterer David selv om han drepte hennes store kjærlighet Holloway. Weyland og Vickers blir derimot ofre for sin egen «programmering». Vickers blir dermed en tragisk figur, ute av stand til å overskride sine snevre maktambisjoner og spesielt sitt ekstremt sterke kontrollbehov og redsel for det ukjente, som blir understreket filmen igjennom. Hun vekker medlidenhet fordi hun åpenbart er intelligent og dyktig, med potensial til å være et bedre menneske, men fastlåst i et ekstremt dysfunksjonelt far/datter-forhold. Mange har latterliggjort det faktum at hun ikke klarer å løpe riktig vei i forhold til det fallende romskipet mot slutten av filmen, men i panikk gjør folk dumme ting, og det er ikke uvanlig at man blir paralysert av skrekk. Vi skal også huske at Vickers, som fremfor alt liker «å minimalisere risiko», bare i løpet av få sekunder blir brutalt revet ut av komfortsonen – fra å konstatere at faren er død og at hun dermed kan dra hjem med sitt mål oppfylt, befinner hun seg plutselig i den ytterste livsfare på åpen mark. Ironisk nok blir hun også felt av sin egosentriskhet – hadde hun løpt i retning av Shaw for å hjelpe henne opp etter fallet, kunne også Vickers ha reddet livet. For øvrig er Charlize Therons subtile spill noe som har gledet meg stort ved flere gjensyn, da hun med små midler blåser liv i noe som fort kunne blitt en sjablongfigur.
Vickers blir også menneskeliggjort i scenen med Janek på romskipets bro (en flott og underfundig scene – hvem av dem er det egentlig som i størst grad ønsker sex her?). Først får hun «klaps på hånden» når hun rører ved hologrammet av pyramiden, som om hun var et barn. Men det viser seg at selv hun har behov for fysisk nærhet – at hun i bytte mot dette kan være villig til å gi opp litt kontroll. Ikke unaturlig føler hun en dragning mot Janek, rollefiguren med minst kontrollbehov. Morgenen etter hun har ligget med Janek, og har følt en viss frihet, er den eneste situasjonen vi ser henne med utslått hår. Dette skaper en fin og diskrét parallell til David, hvis ellers omhyggelig anlagte frisyre er i vill uorden etter at han har fått sin egen frihet etter Weylands død. Hennes robotaktige ytre er en ytterligere parallell til «halvbroren» David.
Etter en pirrende start husker jeg at luften forlot ballongen – selv om filmen på ingen måte ble punktert – over møtet med ekspedisjonsmedlemmene og mannskapet. Dialog og rollefigurer framstilles litt skisseaktig og småklønete, og spesielt briefingen er merkelig livløst iscenesatt. Verst går det utover romskipets to co-piloter, Chance og Ravel, hvis småkrangling om et pågående veddemål ville vært helt greit for de fleste filmer, men litt for konvensjonelt for et såpass ambisiøst verk som Prometheus. Derfor kan det virke merkelig at disse to slutter seg så helhjertet og øyeblikkelig til Janeks beslutning om å ofre romskipet og sitt eget liv. Her mangler det muligens litt utviklende materiale (kanskje diskusjoner mellom kaptein Janek og co-pilotene om alvoret i situasjonen) men vi merker oss imidlertid at Chance var med inn i pyramiden og har sett hva som skjedde med Millburn, og Ravel var med på å nedkjempe zombie-versjonen av Fifield, så begge har førstehånds kjennskap til trusselen dette stedet representerer.
Det samme har definitivt Janek, som deltok i begge situasjonene. Gjennom filmen utvikler Janek seg fra å være en tilbakelent og avslappet figur, først og fremst ment som «comic relief», fortreffelig lunt spilt av Idris Elba, til en person som faktisk forstår at han er nødt til å ta ansvar for ting som er større enn romskipet. I mine øyne er offerscenen bevegende, og den føyer seg dessuten inn i en ganske omfattende offer-tematikk som blir inngående beskrevet i denne muligens ikke helt feilfrie, men generelt briljante analysen av filmen.
En ting mange har reagert kraftig på er hvordan Shaw kan være så aktiv, og klare seg gjennom så mange fysiske utskeielser – flere av dem med nærmest akrobatisk tilsnitt – bare minutter etter å ha gjennomgått en keisersnitt-operasjon. Jeg innrømmer at dette er et av de aller mest eklatante eksemplene, men i enhver film av en viss type med mye fysisk handling der rollefigurene må overgå seg selv, vil man oppleve at de utfører umulige handlinger. Det har vært anført at operasjonssnittet må ha kuttet vitale magemuskler som er nødvendige for i det hele tatt å kunne holde seg oppreist. Jeg har ikke nok anatomisk kunnskap til å verifisere dette, men det eksisterer vel flere magemuskler enn de som finnes akkurat der snittet ble foretatt, og dessuten ryggmuskulatur som kan kompensere. Men om valget nå en gang sto mellom en mer realistisk framstilling og en temmelig urealistisk en som innbefatter den geniale operasjonsscenen, så vil jeg hylle Scott for å ha kastet realismen over bord!
Når vi er inne på Shaw passer det å ta opp et par andre punkter. Noen har reagert på hvorfor en arkeolog, selv om hun er en av lederne for ekspedisjonen, tar ledelsen i den fysiske undersøkelsen av hodet til Ingeniøren. Dette er et av eksemplene der filmen kanskje hadde stått seg på å gi noe mer informasjon. For med litt ettertanke er det åpenbart at Shaw også har medisinsk kompetanse. Hun kjenner umiddelbart igjen en Pauling Medpod, et uhyre avanserte kirurgisk verktøy (og senere betjener hun den uten å nøle), og den syke Holloway henvender seg til henne i pyramiden med ordene «You know infections». Shaw er antageligvis bare arkeolog på deltid. Hvis noen skulle tvile, er en slik yrkesdeling ikke spesielt uvanlig; eksempelvis var Robert Hübner i sin tid en meget sterk profesjonell sjakkstormester og (fortsatt) en svært anerkjent hieroglyf-forsker.
Andre har stusset på hvorfor de andre i rommet ikke reagerer mer på Shaws forkomne tilstand, eller spør hva som har hendt, når hun vakler inn i rommet der Peter Weyland får behandling. I tillegg til å skape en uhyggelig, uvirkelig stemning rundt Weylands overraskende inntreden, er dette egentlig ikke så rart. Vi ser at David stusser, men både han og de andre i rommet er Weylands håndtlangere, og i den nåværende situasjonen er den allmektige, egosentriske, nettopp oppvåknede Weyland alt som teller, både for ham selv og lakeiene. Når det gjelder Noomi Rapaces manglende britiske aksent, synes jeg vanligvis flisespikking rundt aksenter som ikke passer inn er den sløveste form for kritikk – hvorfor kan man bare ikke gå ut fra at de er innflyttere eller har bodd lenge utenlands og så bli ferdig med det? – men ting blir annerledes når vi i cryosleep-drømmen vitterlig har hørt henne som barn snakke med perfekt britisk aksent. Det er litt merkelig at man ikke har gjort hele karakteren svensk og hyret inn en svensk barneskuespiller. Uansett: Når Rapace i intervjuer har framholdt at hun har anvendt en spesiell trener for å drille inn en brukbar britisk aksent, må man bare konkludere med at arbeidet har vært heller mislykket. En av de få virkelig klønete tingene i filmen er forøvrig den altfor kunstige måten man kommer inn på Shaws sterilitet i scenen mellom henne og Holloway.
En del av den mer tankefulle kritikken hevder at de høystemte, store eksistensielle spørsmålene som Prometheus legger opp til, drukner i action og monsterscener mot slutten. Her er det fristende å være delvis enig, og fundere på om Scott kanskje fryktet at filmen ikke skulle være kommersiell nok og derfor ønsket å fylle på med litt lettfattelig slåssing. (Men monsterfilm-publikummet hadde nok falt ugjenkallelig ut av filmen for lenge siden.) Disse scenene er imidlertid så kontant og kraftfullt iscenesatt at de ikke føles spesielt forstyrrende. Scenen med det eksploderende hodet – som riktignok kommer ganske tidlig – kan virke som den er inkludert mest for sjokkeffektens skyld, men antyder samtidig at det menneskene har snublet over ikke lar seg kontrollere med teknologi. Denne mangelen på kontroll, som føyer seg inn i tematikken rundt Vickers rollefigur, kommer også til uttrykk i den kanskje mest påklistrede scenen, hvor Fifield vender tilbake som en slags zombie. Imidlertid kan man si at den forsterker følelsen av at ting på dette tidspunktet begynner å skje i så rask rekkefølge, på flere fronter i filmen, slik at deltagerne i ekspedisjonen er i ferd med å miste kontrollen. (Som vi var inne på, er zombie-scenen også viktig for Janeks utvikling mot å ofre sitt eget liv.) Den siste kampen mellom den gjenlevende Ingeniøren og alien-monsteret inne i romskipets livbåt derimot er svært flott, og passer dessuten uhyre bra inn i den viktige tematikken rundt forholdet mellom fedre/skapere og avkommet. Konklusjonen må være at det er mulig å få en del scener som kan synes overflødige til å passe inn i et større tematisk hele.
Sjimpanser og mennesker er også ganske forskjellige, men deler visstnok mer enn 98% av arvematerialet, og mange andre typer primater ligger ikke langt under. Så dette er faktisk ikke så rart, men her synes jeg filmen slurver veldig. Det blir ikke sagt rett ut, men ut fra den grafiske framstillingen får vi inntrykk av at det fullstendig samsvar, altså 100%. Dette kan jo ikke være mulig – jeg husker godt hvordan dette skurret første gang jeg så filmen – og jeg synes dette kunne vært presisert uten at oppdagelsen mister sin dramatiske effekt. Hvordan Shaw kan vite at DNA-et fra ingeniørene «predates» vårt eget er også en gåte. Apropos forholdet mellom mennesker og aper, er det et inspirert valg av Ridley Scott å iscenesette Weyland som apeaktig, både krumbøyd og skrukkete i ansiktet, når han konfronteres med den høyreiste Ingeniøren.
Prometheus har blitt framholdt av filmskaperne som basert på tunge, eksistensielle ideer. Derfor er noe av det mest underlige med filmen at den er fundert på noe som til de grader strider mot akseptert vitenskap. At livet på jorda – iallfall menneskene – ble sådd ved hjelp av DNA fra utenomjordiske strider mot evolusjonslæren og en rekke andre disipliner. Filmen forsøker ikke å forklare hvordan dette kan ha seg, og bortsett fra en kort, en-replikks innvending fra biologen Millburn, later hele ekspedisjonen til å akseptere denne kullkastende påstanden uten forbehold.
Her er vi inne på en stor forskjell mellom science fiction i bøker og film. Enhver science fiction-forfatter med respekt for egen sjanger setter sin ære i å forsøke å forsvare sine premisser med en forklaring som helst baserer seg på elementer fra annen akseptert vitenskap eller andre seriøse teorier på publiseringstidspunktet. (Visse vendinger, som for eksempel å muliggjøre romreiser gjennom å ferdes raskere enn lyset gjennom et tenkt «hyperspace», har dog med tiden blitt aksepterte konvensjoner, selv de ikke er vitenskapelig fundert.) Slike utlegninger kan ofte strekke seg over flere sider. I science fiction er man definitivt ute etter sense of wonder, men ikke for enhver pris. I motsetning til fantasy-sjangeren hvor alt mulig kan skje, er science fiction basert på et univers som er underlagt fysiske lover – i det minste skal det føles slik, og slike forklaringer er derfor et viktig element i sjangerens suspension of disbelief.
På grunn av den begrensede spilletiden på en film er det derimot svært lite rom for slike forklaringer, og man tvinges oftere til å svelge ting mer eller mindre rått. Vi har selvfølgelig mer cerebrale filmer som Gattaca (Andrew Niccol, 1997) hvor man virkelig utforsker ideene på en rigorøs måte, men Prometheus er en langt mer opplevelsesorientert film. Likevel føler jeg at dette er en mangel ved filmen – og som en ikke så rent lite useriøs holdning til sjangeren – at man ikke brukte litt mer plass på forsøksvis å rettferdiggjøre premisset. Filmen nevner også kort at de utenomjordiske har vendt tilbake til Jorda og har hatt kontakt med diverse fortidige menneskelige sivilisasjoner, hvor de har blitt gjenstand for tilbedelse som var de guder. Dette minner foruroligende om skribleriene til sjarlatanen Erich von Däniken, hvis såkalte «beviser» er oppspinn. Filmen går imidlertid ikke i detalj på hvordan denne kontakten har foregått, og følgene av den, og ideen er forsåvidt ikke helt ulogisk som en konsekvens av det sentrale premisset.
Midt oppe i en slik handlingsrik og monumental film er det lett å glemme at konstellasjonen av seks himmellegemer, som ble funnet i etterlatenskapene av sivilisasjoner fra Jordas oldtid, opprinnelig var selve utløseren for Prometheus-ferden. Den religiøse Shaw mener det er en invitasjon. Uansett tyder avbildningene på at konstellasjonen er et objekt for en slags religiøs tilbedelse. Hvorfor viser dette seg da å være en dødsfelle? Janek har den plausible teori at det ekspedisjonen har oppdaget er en militær installasjon som utvikler masseødeleggelsesvåpen, og at denne derfor er plassert langt fra enhver sivilisasjon. Hvorfor et slikt sted er avbildet på hulemaleriet er en stor gåte, og her får vi absolutt ingen forklaring. Hvis dette var en enkeltstående film hadde dette vært uhyre utilfredsstillende og revet bort det meste av filmens logiske fundament. Men siden vi nå vet at det vil komme minst én oppfølger, må man regne med at vi vil få en forklaring i fremtiden – og denne bør helst gis en sentral plass. Uansett er det interessant at den gjenlevende Ingeniøren ser på David med et ømt og kjærlig blikk før han systematisk igangsetter destruksjonen av ekspedisjonen.
Siden installasjonen ble utsatt for katastrofen for ca. 2000 år siden, hersker det en teori om at dette kan ha en sammenheng med korsfestelsen av Jesus Kristus, som kan ha vært en utsending fra Ingeniørene. (Scott har antydet noe slikt i intervjuer.) Det å innlemme denne epokegjørende religiøse hendelsen i en science fiction-sammenheng har vært gjort flere ganger, og er nesten blitt en klisjé i sjangeren. Dette vil imidlertid passe fint inn i den tematiske tråden rundt forholdet mellom Shaws religiøse tro og det hun oppdager under ekspedisjonen. Det vil også kunne forklare hvorfor ingeniørene har vendt seg mot menneskene etter først å ha skapt oss. At et av de religiøse bildene som vises under briefingen er fra Maya-sivilisasjonen, og stammer fra ca. 600 år etter Kristus, gjør imidlertid denne tolkningen problematisk. Bildet kan jo være en religiøs forestilling nedarvet fra en tidligere sivilisasjon i det samme geografiske området, men slik filmen framstiller det, synes forholdet mellom Jordboere og aliens stadig å være fortreffelig lenge etter den skammelige korsfestelsen. En nærliggende mulighet er at inkluderingen av Mayaene rett og slett er en feil, og at illustrasjonen i hologrammet er skapt av perifere medarbeidere i produksjonen som ikke har skjønt den store sammenhengen. Slike feil er ikke noe nytt. For eksempel er tidslinjen med de forskjellige historiske hendelsene i V for Vendetta (James McTeigue, 2005) fullstendig konsistent ut fra dialog og handling, men blir fullstendig spolert, faktisk på flere forskjellige måter, av opplysninger som er lesbare på diverse dokumenter og skjermer i filmen.
Prometheus mangler realismen i Alien og Blade Runner, men har andre kvaliteter som disse filmene ikke besitter. Vel har den noen reelle svakheter, men det er vanskelig å se at disse kan rokke ved effekten av filmen som en uhyre monumental, audiovisuell opplevelse eller som skjebnedrama. Selv om Prometheus, av grunner det ikke er så lett å sette fingeren på, har fått et stort segment av publikum – drister man seg til å kalle det fanboy- eller geek-publikummet? – til å gå helt av skaftet, er problemene stort sett småkløneri eller underforklaring som ikke burde forstyrre så altfor mye. Det mer sindige filmkritiker-segmentet har gitt Prometheus en score på 65 på Metacritic, som indikerer «generally favourable reviews».
Selv ble jeg sjokkert når jeg begynte å lese de mange negative brukerkommentarene på IMDb, hvor det gjerne slenges ut tyve punkter av gangen med «gapende hull i intrigen». Det kan høres overbevisende ut, for tonen er triumferende og skråsikker, men mye av kritikken er imidlertid basert på erindringssvikt, overdrivelser og en innstilling der man tar alt i verste mening fordi man aldri har klart å komme inn i filmen og dermed har rikelig med tid med å lete etter mangler. Ofte er innvendingene korttenkte – troll som sprekker i sola. Målet er i stor grad å latterliggjøre, gjennom flisespikkeri som ikke rettes mot andre filmer av samme type.
I tillegg til kvalitetene vi har diskutert, er noe av det som gleder mest ved Prometheus Ridley Scotts sjeldent sømløse visuelle billedspråk; nær sagt alle scenene fortelles med besnærende flyt i klippingen, og med en presisjon og økonomi som ikke står særlig tilbake for andre mestere på dette området, som eksempelvis Hayao Miyazaki.
Jeg er spesielt glad i den elegiske, følelsesmessig tvetydige avslutningscenen (altså ikke epilogen!) der David på et metaforisk plan har tatt Holloways plass i Shaws liv. Samtidig som linjene trekkes tilbake til starten av filmen, der David var den første som snakket til Shaw når hun vekkes fra cryosleep, fullbyrder dette ikke minst parallellen mellom David og Holloway som de mest uvørne rollefigurene. Jeg tenker også med glede tilbake på Shaws litt klagende stemme, med sin blanding av resignasjon og besluttsomhet, og Davids ansikt, med sin blanding av forundring og noe som ligner kjærlighet, når hodet hans legges i vesken – på samme måte som hodet til den døde Ingeniøren tidligere i filmen.
Linken til denne briljante analysen, som har vakt berettiget oppsikt på nettet, serverer vi som gammelt nytt, da den – selv om den sannsynligvis inneholder enkelte feil – gir et flott og plausibelt innblikk i filmens symbolske underbygning. Denne artikkelen forholder seg også til de mange innvendingene mot filmen, og byr i likhet med meg på mulige imøtegåelser.
Takk for fin artikkel/analyse! Som du skriver så er mange innvendinger rett og slett et resultat av at folk ikke har fått med seg alle detaljer i filmen.
Jeg leste dette med stor interesse!
Nok en interessant artikkel!
Jeg falt fullstendig for Prometheus, men skal ikke legge skjul på at jeg la ut om problemer og «feil» etter jeg så den. Men, så kom jeg hjem og det gikk opp for meg at dette faktisk ikke var en Alien-forløper og iløp av dagen derpå lagde jeg (og en kompis) noen logiske forklaringer på de problemene jeg hadde. Jeg ser også at mange som «hater» på filmen er personer som fortsatt tror dette skal være en 100% forløper for Alien, så det er bare deres feil.
Igjen, veldig fin artikkel Dag.
Til tross for at mange anmeldere innleder sin anmeldelse av Prometheus med at den ikke må kobles for tett til Alien-filmene, glemmer de fort sin egen innledning i neste avsnitt og klandrer filmen for noe den ikke forsøker å være. Dette var en flott gjennomgang av detaljer som mange feilaktig henger seg opp i. Min største innvending mot filmen var musikken, eller rettere sagt, det svulstige sporet til humanoidene. Tok meg rett ut av filmen. Ellers en vanvittig flott kinoopplevelse.
Kan si meg enig i de fleste poengene som blir gjort her. Men jeg tror de fleste som forholder seg negative til Prometheus, forventet seg så mye mer. Filmen stiller mange spennende spørsmål og har en interessant tematikk. Men konklusjonen ble altfor flat for min smak. Filmens premiss har jo så mye potensiale!
Men man kan jo alltids si: «Svarene kommer i oppfølgeren!»
Bra artikkel! Kjenner jeg noen ganger kan bli litt irritert på folk som hater filmen kun fordi den ikke var det de forventet. Det er selvfølgelig lov det, men da kan man ta den diskusjonen en annen gang. Forventninger og selve filmen er to forskjellige ting spør du meg. Men så er jo såkalt «hate» ganske vanlig blant film serier som har et stort, lojalt nerdemiljø fra før av. Enig i at Prometheus stiller spørsmålene, men gir ikke svarene. Men så funket det for meg da.
Scott’s sine sci-fi filmer har aldri vært mine personlige (understreker at dette er subjektivt) favoritter så jeg forventet ikke annet enn en blockbuster. Og i blockbustere kan jeg tilgi dumme karakterer og urealistiske situasjoner mer en jeg ville gjort i en annen type film. La oss ikke glemme at Ripley løp tilbake for å redde katten i Alien (hvis jeg husker riktig).
At filmen gir så få svar og forklaringer, har iallfall aktivisert folket! Ut fra omfanget på diskusjoner, spekulasjoner og teorier på nettet å dømme, har Prometheus blitt denne sommerens Inception…
Skuffet. Virker som om filmen er «dumbed down» for det amerikanske markedet. Enten så har Scott mista litt taket eller så ble han rævkjørt… (pardon my french).
Gleder meg til Even Benestad svarer her. På tide å backe opp hatet mot filmen.
Nøyaktig hvordan det selvreplikerende dna tråden (eller rna i mitokondriene) oppstod er ikke noe de med peiling er har helt svaret på enda. Følgelig kan det godt ha vært en ingeniør som kom med "frøet" til liv. Vi ser jo den dekomponeres helt ned til en spiral før det oppstår nye livsformer. Så filmen holder seg innenfor utviklingslæren.
Frode, jeg er absolutt ingen ekspert her, men hvis Ingeniøren bare har sådd frøet til alt liv og Jorda har deretter gjennomgått alle stadiene i evolusjonen av liv slik vi kjenner dem i dag – hvordan kan det ha seg at menneskene etter alt dette har (bortimot) identisk DNA med Ingeniørene?
The 43 Things ‘Prometheus’ Taught Me (About The Future & Science)
1English girls grow up to be Swedish women.
2Little hammers can excavate entire caves; it’s possible to date cave-paintings from a casual glance.
3When going on 4-year space missions, it’s silly to ask what the mission is.
4Having exactly the same genetics means we can still look completely different; also, chimpanzees are an anomaly. And who said anything about dinosaurs?
5After billions of years, there’s no point evolving or having an anatomy change. And yes, this is despite the fact that your species is shown creating life, possibly on Earth, which, according to ‘science’ started billions of years ago.
6Speaking of science, we learn biologists, when confronted with the corpse of an alien, run away.
7Aborting aliens is an everyday occurrence that is not worth mentioning to
http://bigthink.com/against-the-new-taboo/the-43-things-prometheus-taught-me-about-the-future-science
Omsorgsfull analys där besvikelsen lyser. Filmen är åter ett bidrag till skräphögen av bortkastade resurser. Vem i all världen vill se den här om 25 år? Fylld av döda klicheer och förutsägbar historia. Om det en gång fanns en god berättelse och en fantastisk scenografi så har dett gått under av denna överlast som dagens amerikanska filmindustri dränker sina barn i.
Vi såg Solaris från 1972 i filmstudion i maj och blev berörda och filosofiska.
Vem tar hand om den traditionen numera?
Weyland, synd at du føler du ikke har noe mer konstruktivt å bidra med, annet enn å kopiere inn andres «talking points» – hvorav de fleste bare bekrefter det jeg er inne på i artikkelen, nemlig den i visse kretser smålige trangen til å vende alle steiner med sikte på å latterliggjøre filmen. Mange av punktene er forøvrig behandlet i artikkelen.
Carl Anders, alt var så mye bedre før, ikke sant? Nei og nei, for en grusom og åndsforlatt verden vi lever i. Jeg er redd skuffelsen heller lyser fra deg enn fra analysen.
Dag: Det henger ikke på greip i det hele tatt. Jeg sier bare at de kan godt ha vært opprinnelsen til livet her på jorda. Jeg stussa også over linja om at de er like oss genetisk. Genene har jo mutert vanvittig mye siden livet oppstod en gang. Det er jo forøvrig mulig at de har svingt innom en gang hvert ti tusende år eller noe og korrigert kursen på utviklingen her.
Morsomt å lese gjennomgangen din. Det er mye i filmen som kan forklares hvis vi legger godvilja til. Problemet er jo at den trenger så innmari mye godvilje for å ikke klappe sammen under all tematikk og tankegods.
Jeg storkoste meg underveis, men den tar seg noen voldsomme friheter i forhold til hva som burde vært nødvendig.
Jeg synes filmen hadde tjent på å enten bli litt forenklet og renere eller utdypet en del av mytologien og rensket bort noen plot ulogiskheter.
Jeg ser forøvrig frem til den forlengede versjonen.
Samme hvor gode poenger du har går det ikke å rasjonalisere og argumentere seg bort fra at flertallet er skuffet over Prometheus i større eller mindre grad. Dette meget ambisiøse prosjektet kunne blitt en ny klassiker, men ser ut til å tape blockbusterkrigen i 2012 med god margin. Prometheus leverte for svakt, end of discussion.
Personlig er jeg en av de som ble veldig skuffet over det svake manuset, men allikevel koste meg stort på grunn av den visuelle opplevelsen. Har et lite håp om at en eventuell oppfølger vil bli bedre.
Frode: Også jeg har definitivt vært inne på tanken om at den trenger vel mye godvilje. Men samtidig er det er litt vanskelig å vurdere hvor stor del av forklaringene springer ut fra godvilje og hvor stor del er egentlig helt greie, indirekte slutninger som springer ut fra detaljer i filmen som er lette å overse, slutninger som vi må gjøre selv fordi filmskaperne ikke har ønsket å forklare for mye.
Filmen er vel også i stor grad ment som en allegori eller fabel, og skipet på mange måter som et ship of fools (jeg har tillatt meg i ettertid å innlemme akkurat dette siste momentet i artikkelen). Jeg vet ikke hvor stort ankepunkt det er mot en slik film hvis den skulle «klappe sammen» under en viss type fornuftsbasert blikk. Men, ja, på bakgrunn av alle diskusjonene skal det bli veldig, veldig interessant å se den utvidede versjonen. Det pikante vil jo være – hvis ikke denne versjonen da allerede foreligger – i hvor stor grad Scott vil la seg påvirke av alle protestene mot filmen. Kanskje får vi en versjon med den opprinnelige extended cut og en annen versjon som forsøker å legge inn mer forklaringer?? Jeg skriver dette i spøk, men på den annen side lagde Oliver Stone hele to nye versjoner av Alexander og så vidt jeg vet var de begge ment som et svar på kritikken. (Alexander er forøvrig en annen film som jeg føler ble gjenstand for mye urettferdig kritikk, den gang også fra kritikerhold.)
Mads: Det foreligger vel ikke harde tall, men det er godt mulig at flertallet er skuffet (den har imidlertid 7.7 på IMDb i brukervurderingen). Men når det gjelder kvaliteten på filmen, både på kort og lang sikt, er det langt fra alltid samsvar med det flertallet mener. Både 2001, Alien og Blade Runner fikk blandet mottagelse når de kom – de to siste kanskje mest fra kritikerhold, jeg har ikke gjort grundig research – og det er svært mange andre eksempler, blant annet så og si alle Kubrick-filmer siden 1968.
Pussig hvordan noen filmer blir sterkere av at det ikke overforklares ting (feks blade runner) og andre blir gjenstand for massiv kritikk.
Jeg har allerede skrevet en artikkel om denne filmen her på Montages (rett etter pressevisningen), og jeg står fremdeles bak alt jeg sa der. Jeg var riktignok på bærtur når jeg antok at handlingen utspilte seg på LV-426 (at det var en annen planet gikk opp for meg samme kveld), men opplevelsen av filmen har stått seg helt uberørt gjennom armadaen av dekonstruksjon i nerdemiljøer.
En del av de narrative innvendingene er berettigede, men mesteparten er etter min mening ‘konstruerte’ og – som Dag sier – tolket i verst mulig retning. Som om kritikerne har vært fanget i øyeblikket. Litt uunngåelig med en film som denne, kanskje, siden den befinner seg i en så veletablert og elsket franchise, men noe irriterende likevel.
Jeg har det med Scott som jeg har det med Tim Burton eller Godard og Antonioni, for den saks skyld. Historie er kanskje det jeg prioriterer minst i møtet med filmene. Hvis det hadde vært det viktigste, hadde jeg lest en bok i stedet. For meg handler det mer om en suggesiv, nærmest spiralformet opplevelse hvor man bølger fra det ene tablået til det andre. Mer som «Oi, se på det! Og der! Og der! Jøss.» Ikke så mye «Lurer på hva som skjer nå?». Dermed har mange av disse innvendingene — berettigede eller ei — vært totalt fraværende i min opplevelse.
Jeg pleier å si at Scott befinner seg i krysningspunktet mellom kunstfilm og kommersiell film. Innfallsvinkelen hans til mediet er veldig mye basert på bakgrunnen fra Royal College of Art (m.m.), men som oftest satt inn i en klassisk Hollywood-ramme. Det er nettopp det som gjør ham så fascinerende og potent, etter min mening. Hvis man bare går løs på det fortellemessige aspektet ved hans filmer og avfeier det audiovisuelle aspektet med en overfladisk «jo, men den var fin å se på, da!», så mister man etter min mening mye om hva Scott — og PROMETHEUS — handler om.
Rant over.
Ja, det er merkelig hvordan mange ser på det audiovisuelle aspektet ved film som noe overfladisk og uviktig – som om man i ettertid skammer seg over å ha blitt forført. Mange av innvendingene mot filmen virker også merkelig fattigslige. Det er som om man er på ferie i et ufattelig luksusiøst hotell omgitt av et overjordisk vakkert landskap, men man klarer ikke å nyte det fordi man går hele tiden og irriterer seg over fargen på gulvteppet eller at stuepiken stadig henger opp dorullene feil vei.
«Det er som om man er på ferie i et ufattelig luksusiøst hotell omgitt av et overjordisk vakkert landskap, men man klarer ikke å nyte det fordi man går hele tiden og irriterer seg over fargen på gulvteppet eller at stuepiken stadig henger opp dorullene feil vei.»
Det var en presis oppsummering, Dag! Haha.
Jeg er en av dem som elsket Prometheus for det audiovisuelle, men også fordi den fikk meg til å tenke. Dagen etter jeg så Prometheus satt jeg og en kompis å diskuterte filmen lenge, og at filmen ikke ga oss alt på sølvfat gjorde at diskusjonen ble ekstra interessant og åpen for tolkning. Det er noe jeg (helt subjektivt) er veldig glad i. Jeg likte også TV-serien Lost fra Damon Lindelof, hovedsaklig fordi det var så mye å diskutere og analysere i etterkant av dens konklusjon.
Prometheus har kanskje noen stygge «feil/mangler» – og jeg kan akseptere mye av kritikken – men jeg klarer ikke helt å støtte dem som sier at karakterene var et stort minus. De var så absolutt litt uengasjert og delvis dum, men jeg fikk akkurat samme inntrykk fra Alien. Ripley gjorde konstant idiotiske handlinger, også androiden der brøt regelverket (med å slippe inn facehugger-pasienten), men det – og at Ripley henter katta – kan forsvares? Jaja. Mulig jeg overser noe nå, men jeg vil si karakterene fra begge filmene står ganske likt på idioti og naivitet etc.
Jeg er stor fan av den originale kvadrologien OG Prometheus, og ser frem til en eventuell oppfølger.
Apologetikk fra ende til annen. Det er vel nettopp filmens store problem at den tvinger publikum til rasjonalisere for å få ting til å henge på greip?
Problemet med Prometheus er ikke plottet eller idéene. Problemet er at det simpelthen er utrolig slett historiefortelling. Den blåser med fulle basuner, men er stappfull av sure toner og som helhet fullstendig umusikalsk.
Det er jo nettopp de små detaljene som i sum utgjør helhetsopplevelsen. Hva så hvis utsikten er overjordisk vakker, hvis gulvteppet hele tiden har feil farge og dorullene alltid henger feil vei?
Dette må være den første dorulldebatten i Montages’ historie! Selv synes jeg filmen har mange interessante aspekter i tillegg, men det er jo nettopp utsikten – den audiovisuelle opplevelsen – som er poenget med filmen. Da gjelder det å kunne løfte blikket fra gulvteppet og riste av seg problemet med dorullene, som jo tross alt er sjelden i bruk. For ellers er hotellet fylt av de flotteste kandelabre og saler, og når jeg begir meg ut i landskapet er det også fortryllende. (Noen av de andre gjestene virker kanskje av og til litt teite, men det løser seg kanskje når jeg blir bedre kjent med dem.) Et av poengene med artikkelen min er at jeg mener at dere som kritiserer filmen så voldsomt overdriver ganske kraftig.
Selv må jeg si at første gang jeg så filmen rasjonaliserte jeg ikke et sekund. Jeg bare ga meg hen, fordi min erfaring med denne typen film sier meg at alt henger sjelden på greip og at alt trenger ikke å henge på greip. Jeg vil tro at alle de som har likt filmen – og det er faktisk en del – ikke har sittet og rasjonalisert så mye de heller. At jeg rasjonaliserer i artikkelen er for å se om innvendingene holder eller ikke.
Joda. Men neida. Den audiovisuelle opplevelsen er bare halve poenget med enhver film. Ellers er det jo bare kitsch.
Selv ble jeg også mektig imponert over det jeg så og hørte (bortsett fra musikken som var helt for jævlig). Men i en Ridley Scott-film forventer jeg at den andre halvdelen – nemlig den dramatiske handlingen – er noenlunde på stell. Det var den ikke. Filmen er et sammensurium av vage tematikker, overkarikerte rollefigurer, korte karakterbuer, unødvendige sekvenser, mating av info med teskje, tvetydige motivasjoner, planting og payoff rygg i rygg osv., osv, osv. Listen over irritasjonsmomenter er nærmest uendelig.
Og det er jo omtrent ikke et øyeblikk av stillhet og ekte gys i hele filmen? Det er kanskje dens aller største svakhet. What you see is what you get. Den er ikke skremmende overhodet, bare lattervekkende, fordi man hele tiden føler seg smartere enn samtlige karakterer til enhver tid.
At mange liker den får så være. Mange liker BigMac også, men det er ikke en delikatesse av den grunn. Selv føler jeg meg desverre temmelig sikker på at Prometheus ikke får noen plass i Pantheon.
Eller det vil si: Så sant ikke Scott har såpass med materiale til overs at han kan lappe sammen en mer finstemt versjon. Men da bør han for guds skyld holde seg unna Damon Lindelof, for makan til pratsom og talentløs fyr skal man lete lenge etter. Han og J.J. Abrams er egenhendig i ferd med å ta drepen på god gammeldags historiefortelling og erstatte det med Spectacle! og total mangel på interesse for fundamental logikk innenfor historienes eget univers.
Jeg blir bare matt og trist…
Det er fint å bo på fint hotell. Men det er nå likevel viktig at toalettet og dopapiret fungerer etter hensikten. Ellers kan det jo bli et ganske ubehagelig hotellopphold. Mener nå jeg.
Men det hjelper selvsagt hvis det er noen gjester på hotellet man kan ha en god gammeldags diskusjon med:-)
«… fordi man hele tiden føler seg smartere enn samtlige karakterer til enhver tid.»
Dette utsagnet er ganske typisk for den avfeiende og kategoriske holdningen når filmen skal kritiseres. Jeg vet ikke om du har tenkt over hvor vanskelig det er å forsvare dette utsagnet? Kan jeg få teste deg med å be deg gi meg to tilfeller der du følte deg smartere enn David? Kan det også tenkes at det kan være intendert at visse karakterer i visse situasjoner handler uklokt?
Det kunne også være interessant å høre deg nevne et par konkrete tilfeller av «mating av info med teskje» – jeg sier ikke at dette ikke forekommer, men har lyst til å høre hva du legger i det – og et par tilfeller av tvetydige motivasjoner. Kan ikke tvetydige motivasjoner forresten være fruktbart i visse tilfeller?
Noen fremtredende tematikker i filmen er selv-ofring, kontrollbehov og forholdet mellom foreldre og avkom. På hvilken måte føler du at dette er vagt fremstilt i filmen?
Jo, det er stille øyeblikk i filmen: spesielt et meget effektfullt et når Shaw våkner opp mot den hvite bakgrunnen når hun ligger på undersøkelsesbordet – jeg er sikkert på at du husker det – og når hun beveger seg innover i livbåten med øksen helt mot slutten av filmen.
Når jeg for øvrig trakk fram at mange hadde likt den, var det ikke noe kvalitetskriterium, men som en del av en forklaring av at det går an å like filmen uten å måtte rasjonalisere handlingen hele tiden. Jeg synes du da prøver å score et veldig billig poeng ved å sammenligne oss med McDonalds-kunder.
«Den audiovisuelle opplevelsen er bare halve poenget med enhver film. Ellers er det jo bare kitsch.»
Dette høres fantastisk reduktivt, overforenklet og kategorisk ut – hvordan passer filmer som I fjor i Marienbad eller Barry Lyndon inn i denne skalaen etter ditt syn? (Jeg sier ikke dermed at de er 100% audiovisuell opplevelse.)
Må si meg enig med Mads Eriksen, dessverre!
Jeg vil så gjerne digge denne filmen, men Ridley har gjort det vanskelig for meg…
Alien er absolutt en av mine største favoritter gjennom tidene, og Blade Runner er ikke langt unna den heller. Selv Gladiator likte jeg meget godt! Så; Ridley Scott er for meg en av de store regissørene. Trenger vel ikke å nevne at jeg gledet meg stort til Prometheus 🙂 Men, jeg hadde mine forventninger under kontroll, spesielt siden Ridley ikke har kommet med noen virkelig gode filmer de siste årene.
Prometheus feiler etter mitt syn på mange plan. Selve plottet er for tynt. Jeg tror rett og slett ikke på dette i det hele tatt. Det er for mange hull og i motsetning til 2001 som også er rimelig uforståelig så er det ikke videre interessant å diskutere plottet og ideer i etterkant. Historen virker billig!
Karakterene i filmen er typisk Hollywood og det blir klisjeer hele veien. Jeg vrir meg i kinosetet for dette har jeg sett så altfor mange ganger. Soundtracket er som Mads sier forferdelig. Pompøst og rett ut grusomt upassende. Visuelt sett er filmen flott, men det blir for mye effektmakeri uten rot i virkeligheten. Ren showoff! Stemningen og nærheten man finner i Alien er totalt borte, her pøses det på med action og cheesy dialog.
Alikevel storkoste jeg meg under filmen, det er jo tross alt en ny science fiction av selveste Ridley Scott i (overraskende nok) god 3D. Men, filmen kommer ikke til å gå inn i filmhistorien. Fort glemt med andre ord, noe jeg også har merket for min egen del. Å gi denne terningkast 5 eller over er for meg like virkelighetsfjernt som filmen selv.
Skulle så gjerne sagt mer, men har ikke tid akkurat nå.
Magnus, jeg opplever det du sier som noe som går veldig på smak og behag – vanskelig å diskutere! Men jeg forundrer meg over noe som stadig går igjen hos mange som har mye kritisk å komme med overfor filmen: Du sier at du storkoser deg, men samtidig så vrir du deg i kinosetet siden filmen er så pinlig. Dessuten er det jo helt riktig at på et plan er filmen virkelighetsfjern, men hva var det med filmen som sa deg at den egentlig prøvde å være virkelighetsnær? Filmen skal være pompøs og monumental, og musikken passer utmerket til dette.
Hva…? Blir smak og behag-kortet dratt inn plutselig…?! Selvsagt er dette vanskelig å diskutere, men jeg mener selv det er enkelte så opplyst «svake» og direkte irriterende elementer i filmen som man må kunne enes om og videre diskuteres…
Må si meg forferdelig enig i noe av kritikken mot «Prometheus». Flere av karakterene er forstyrrende stereotypiske og derfor overtydelig irriterende. Hvorfor har de blitt slik?! Kan bare ikke fatte at et team ledet av Scott makter å gjøre dette, i stedet for å vri mer på klisjéene her! Tenker spesielt på det idiotiske paret som «ypper» med vesenet i vannet, uten noen som helst kritisk og fornuftig ‘gå forsiktig frem’-sans. Også den møkka sure karen som tidlig snur og vil tilbake til romskipet bare irriterer. Hvorfor har han i det hele tatt blitt med på en slik ekspedisjon?!
At soundtracket er pompøst er selvsagt ikke direkte upassende da filmen jo nettopp også skal være dette, og slik sett kan bilder og musikk løfte hverandre. Men, må si jeg ikke husker noe særlig fra musikken utover dette… den blir oppfattet som ironisk nok anonym pompøs, i stedet for særegen pompøs, og da har man feilet…
Det mest kriminelle med filmen, noe som dog også er mye subjektivt, er fraværet av spenning og stemninger i filmen. En slik Alien-prequel synder slik mot forventningene at det ikke kan unnskyldes. Hva mangelen på direkte creepy stemning og skrekk skyldes kan man alltids diskutere, men det var ikke mange scenene utenom abort-scenen og den nevnte ‘pirke borti alien i vannet’-scenen som tydelig la opp til slike stemninger…
Jeg syns ikke utsagnet er avfeiende og kategorisk i det hele tatt. Jeg tror tvert imot det er nærliggende å ty til dette og liknende utsagn, nettopp fordi så mange mennesker har hatt akkurat den opplevelsen da de så Prometheus: At karakterene gjennomgående gjør ting som omstendighetene tilsier at de ikke bør finne på å gjøre.
For så vidt ikke noe uvanlig filmfenomen i våre dager. Men jeg hadde ikke forventet å oppleve det i en såpass påkostet og (forhåpentligvis) gjennomtenkt filmfortelling som dette. Og jeg hadde i alle fall ikke forventet det av Ridley Scott.
Karakterene er stokk dumme. Rett og slett.
Eller det vil si, det er filmen som er stokk dum. For ingen av karakterene oppfører seg i henhold til den påstanden som filmen gir om dem: At her har vi sendt ut noen erfarne folk på ekspedisjon for å hilse på romlingar for aller første gang i menneskehetens (kjente) historie…
Og kommer du her og sier at David er en smart karakter?
I filmens univers, ja. Han er robot (eller androide om man insisterer på pedanteri, som man ofte pleier å gjøre på Montages), supersmart og kan ting som alle de andre karakterene ikke kan. I filmen. Men det er da vitterlig ikke karakterens persona i handlingen man tar utgangspunkt i når man vurderer om hvorvidt denne er smart eller ikke? Nei, det vurderer man ut ifra vedkommende karakters rolle i den dramatiske konteksten.
Og som sådan er David intet mindre enn en reinspikka idiot.
Han er den absolutt dummeste og minst utviklede av samtlige. Fordi det er så hjerteskjærende åpenbart at han kun er der for å tjene plottet og for å få ting til å skje. Han er ikke noe annet enn en vilkårlig joker plassert inn i miksen og som handler fullstendig på måfå. En hypnotiserende og forførende velspilt joker, men likevel.
Det er kun med ekstrem godvilje og rasjonalisering at man kan gi David noen velbegrunnede motiver for alt det rare han finner på: «Han er sikkert litt snurt fordi han vil egentlig være menneske» osv., osv. Men filmen – som autonom fortelling – lykkes overhodet ikke i å formidle noe av dette.
Og det er dette med filmens autonomi du stort sett ignorerer gjennom de fleste av punktene dine. Du gir plausible forklaringer på det meste, for all del, men er det jo ikke nettopp filmens store problem at man i det hele tatt må bruke energi på å finne plausible forklaringer på vegne av handlingen? Hadde Prometheus vært vellykket da hadde disse spørsmålene og svarene blitt erstattet med spørsmål og svar av langt mer dyptpløyende karakter. For ikke å nevne at polariseringen hovedsaklig ville vært preget av de to vanlige frontene: de som elsker sci-fi og de som ikke kan fordra det.
En virkelig god film er sluttet omkring seg selv og skal i sin natur være immun for innvendinger av den type som dine ti punkter. La oss heller ikke glemme at disse ti punktene bare er en brøkdel av alle innvendinger som finnes mot denne filmen.
Gåtefullhet for øvrig er ikke dybde. Det er bare gåtefullhet.
I tilfellet David ser folk ut til å tolke karakterens tekstur, slående replikker, særegenheter og generelle fremtoning som at han er en av veldig få helstøpte karakterer i denne filmen. Men det er da vitterlig fordi alle de andre bare er halvstøpte klisjeer? David er bare den mest «interessante» og det er jo noe helt annet fullstendig.
En vellykket filmfigur bygges innenfra og ut. Ikke utenfra og inn. Noe som dessverre virker å være tilfelle med samtlige rollefigurer i Prometheus. Den svikter fullstendig i å kommunisere på en troverdig måte de psykologiske beveggrunnene til hvorfor de ulike folka gjør som de gjør. Om og om igjen.
Filmen er simpelthen mislykket. Etter min mening etter temmelig objektive kriterier. For det finnes vitterlig noe sånn som god og dårlig historiefortelling, god og dårlig eksposisjon?
Som et par eksempler på teskje-mating kan jeg f.eks nevne to scener som ga meg kleinhets-frysninger da jeg så filmen. Det føltes som en lattervekkende mangel respekt for publikums evne til å tenke selv:
Den ene er da David (tror jeg) skrur av radioforbindelsen med Vickers og hun svarer noe sånt som: «You son of a bitch» – ubehagelig laaaaang pause – «you cut me off». Ja takk, det så vi, du hadde ikke trengt å fortelle oss det.
Det andre er også en Charlize-scene: Da hun kommer inn til gamlingen Weyland og går ned på kne, bumbombumbom, og sier «Father». No shit! Var ikke det temmelig åpenbart allerede fra i åpningsscenen ved presentasjonen av oppdraget og i alle fall den påfølgende (dårlige) eksposisjonen med den eksklusive livbåten og operasjonspoden? Det var vel virkelig ingen som ikke så den komme?
Replikkene gjør rett og slett vondt i øret.
Behovet for å stave alt ut er mildt sagt enerverende. Noe som nærmest manifesterer seg i full blomst ved den utstrakte bruken av hologrammer av romlingane, som åpenbart kun blir brukt fordi det ser jævlig kult ut og kan gi både filmens karakterer og oss som publikum en lett inngang i noen av plottets heller knotete irrganger.
For øvrig: De to scenene du nevner gjorde dessverre ikke noe særlig inntrykk på meg – utover det rent visuelle, altså. Jeg tviler ikke på at de rent faktisk var «stille» i et sekund eller to, men jeg oppfattet dem snarere som heseblesende og masete.
Stillhet knyttet til spenning og usikkerhet, er det jeg snakker om – hva skjer nå? Ingen av de to scenene har særlig mye av det. Tvertimot oppfatter jeg dem som bombastiske og overtydelige, og føler at de mangler fullstendig finesse med tanke på hvordan de fungerer i forhold til hvor man befinner seg i historien i akkurat det aktuelle øyeblikket.
Arrester meg hvis jeg husker feil: Når Shaw våkner har vi allerede sett hva som er kommet ut av henne, ikke sant? Oi, den tingen vi nettopp så er der fortsatt! Gisp!
Og blekksprut-scenen mot slutten gir meg bare mer av det samme. Oi, den lille tingen er blitt kjempestor! Er det alt? Ganske skuffende, egentlig. Oi faen, der dukker sinna-romlingen opp igjen (som forventet)! Hvordan i alle dager skal dette gå?!
Hele filmen baserer seg på en tilnærming som likner «more is more than less», for å snu litt om på et slitt begrep. Det er urent trav hele skiten gjennom. Man kan velge å la seg rive med og overse det der og da. Men det kommer unngåelig til å bli hengende ved filmen i ettertid.
Sier jeg med det at du og mange andre ikke kan ha hatt en positiv kinooplevelse? Overhodet ikke. Man kan godt la seg blendende av den kraftfulle «audiovisuelle opplevelsen» og ikke bry seg med at historiefortellingen er på et enestående lavmål i en film av dette formatet.
Men dessverre for meg (?) er jeg ikke blant dem. Jeg som alle andre liker å spise en god BigMac i blant. Men i motsetning til deg så vil jeg altså ikke late som det er den deiligste av entrecôteer.
Og avslutningsvis:
Du syns altså ikke det er reduktivt å skrive at den «audiovisuelle opplevelsen» er poenget med en film? Tydeligvis mener du at et pent bilde eller et velkomponert tablå har all verdi i seg selv – og at narrativ sammenheng er fullstendig sekundært? Med kitsch-uttalelsen min prøver jeg jo bare å si at en film for å fungere faktisk må sette alle de vakre bildene inn i et gjennomtenkt rekkefølge. Ellers er det jo i virkeligheten bare pent og ingenting annet?
(Barry Lyndon er for øvrig en av mine favorittfilmer. Jeg vet tilfeldigvis at den også har en handling. Marienbad har jeg ikke sett, men er villig til å sette noen kroner på at alle de vakre bildene ikke kommer i tilfeldig rekkefølge?)
Jeg føler dessverre meg temmelig sikker på at Prometheus ikke kommer til å bli stående som noe annet enn kvasiintellektuelt popcorn. Men når det er sagt, et lite forbehold: Skaden er ikke større enn at et par gode oppfølgere kan rette opp på helhetsinntrykket.
Historiefortellingen på et enestående lavmål? Det faller på sin egen urimelighet. Filmen er både kritikerrost og jevnt over godt likt av publikum – ikke helt uten grunn. Husk også at mange av oss setter det audiovisuelle aspektet ved film vel så høyt som historiefortelling. Og det er helt stuerent, faktisk.
I mine øyne begynner kritikken mot «Prometheus» å bli helt fremmedgjørende. At dette liksom skal være en av verdens dårligste filmer – et slags historisk lavmål – er helt kaudervelsk for meg.
Altså, jeg sier ikke at Prometheus er den verste filmen i historien. Jeg sier at den er enestående dårlig med tanke på hvor påkostet den er og hvem som faktisk har laget den. Det er simpelthen utrolig at noen av disse «feilene» i det hele tatt har sluppet gjennom. Har ingen stoppet opp og sagt: «Hei forresten! Det der er skikkelig døvt. Det tar vi ikke med.»?
Når det gjelder å sette det audiovisuelle høyere enn historiefortelling… At det i det hele tatt går an å velge det ene fremfor det andre – det er kaudervelsk for meg. Jeg kan ikke nyte en film og ha hjernen avskrudd samtidig.
Tore Andre: Grunnen til at jeg plutselig begynte å snakke om smak og behag var at Magnus ga såpass lite med konkrete eksempler at det var litt vanskelig å gå inn på konkrete ting. Jeg burde ha vært mer presis og beklager hvis det framsto som nedlatende! (Men smak og behag er naturligvis en del av dette.)
Som jeg er inne på i punkt 3, er det idiotiske paret som ypper med vesenet i vannet klovner. De er hovedsakelig med i filmen som comic relief. Det er med skrekkblandet fryd vi skal se scenen der de dør, som er preget av svart humor. Og som jeg er inne på i punkt 1, hvis vi begynner å tenke over alle de motstridende interessene som er involvert, er dette en dypt dysfunksjonell ekspedisjon. Altså, som jeg videre er inne på i punkt 1, er Prometheus på mange måter et ship of fools, og dømt til å mislykkes. Den «møkka sure karen» som vil tilbake til romskipet vil det fordi han er redd (og har begitt seg ut på oppdraget uten å vite hva det går ut på.) Spørsmålet ditt «Hvorfor har han i det hele tatt blitt med på en slik ekspedisjon?!» er jeg redd er typisk for mye av kritikken mot filmen. Det blir ofte stilt i en irritert tone og med triumferende retorisk kraft, men svaret er som oftest snublende nær. Det blir gitt i klartekst i filmen, i hans første scene med Millburn, at han kun er med for pengenes skyld.
For min del begynner jeg vanligvis først for alvor å legge merke til filmmusikken andre gang jeg ser filmen. Jeg synes den fungerer flott i de mange monumentale scenene, selv om den i seg selv sikkert ikke er genial.
At det er fravær av spenning og stemning i filmen er jeg ikke enig i. Inntoget i pyramiden oppfattet jeg som meget spennende og stemningsfullt, mye på grunn av bruk av kulisser, lys og skygge, nervøsiteten og forventningene hos karakterene, det langsomme tempoet, den omhyggelige oppbyggingen, og, i kontrast med dette, den plutselige bruken av de visuelt forbløffende, røde kartleggingsboblene. Det er rett og slett mesterlig utført. At denne sekvensen er spennende mener jeg også blir stadig fremhevet i anmeldelser av filmen så jeg tror ikke jeg er alene om å oppleve det slik. Som jeg er inne på i innledningen i artikkelen må vi frigjøre oss fra forventningene, og innse at dette er en annerledes film enn Alien. At du dermed savner skrekk kan jeg ikke se som noe ankepunkt mot den filmen Prometheus ønsker å være.
Mads: Jeg holder på med et lengre svar til deg! Watch this space!
Hehe:-)
Okay, men etter det så må vi begrense oss. Jeg begynner å bli sliten.
Jeg skjønner at du er sliten, du som har skrevet så langt! 🙂 Men det tar litt tid, så du trenger ikke å sitte som Mark Zuckerberg på slutten av The Social Network!
Dag: «De er hovedsakelig med i filmen som comic relief…» Selvsagt skjønner jeg dette, men poenget er vel at de ikke finnes morsomme i det hele tatt?! De er jo komplett irriterende! Hadde de vært plassert i en Adam Sandler-film eller liknende så hadde jeg jo skjønt dette, men i en slik film?! Virkelig?! Tror du Scott og Co har ledd når de så disse opptakene?! Eller, det vil si, det har de vel tragisk nok gjort siden dette kom med i filmen….
Men seriøst, jeg mener virkelig at disse karakterene er skammelig lavmåls hvis denne filmen skal forsøke å være stor, stolt og ha en viss form for tiltrengt troverdighet. Derfor mener jeg det er innlysende at blant annet disse karakterene er som billige kommerse skamflekker i filmen, som for å tilfredsstille en stor andel av publikum som ikke er de over gjennomsnittet intelligente, for å si det pent. Ikke meningen å heve meg over mange andre i hva humornivå angår, men virkelig; ‘comic relief’?!
Når det gjelder den ’møkka sure karen’ jeg tenkte på, om han så er med kun for pengenes skyld, hva i huleste navn betyr det?! Er dette en mer troverdig karakter og begrunnelse av den grunn? Han fremstår jo fremdeles som en filmatisk klisjéidiot! Ser du for deg at Neil Armstrong eller Buzz Aldrin var med ’kun for pengenes skyld’, eller det vil si; at de på noen måte hadde gidda å gjennomgå alt det disse astronautene helt klart må igjennom på forhånd, bare for pengenes skyld? Synes derfor fremdeles dette blir en alt for filmatisk og tydelig (mal)plassert karakter…
Når det gjelder musikken, og garantert andre elementer, så skjønner jeg godt at man legger merke til ting bedre og annerledes den andre gangen man ser filmen. Enkelte ting ved en film forandres imidlertid ikke, inkludert disse nevnte punktene og irritasjonsmomentene, og det viktigste; skal nå en film trenges å sees to ganger, for å funke slik den er tiltenkt?!
Når det gjelder nervøsiteten og forventningene hos karakterene som du sier så var det jo mildt sagt blandede reaksjoner på den gruppa som går inn i pyramiden. Og bare på grunn av disse blandede reaksjonene, som igjen blir veldig konstruert og kunstig ”fordelt” over disse, virker det ikke troverdig! Ingen av dem vet jo hva som skjuler seg inni pyramiden, i hvert fall ikke at det er livsfarlige skapninger der, så hvorfor skal ikke en gruppe som i realiteten burde være trent og forberedt på denne ekspedisjonen i hvert fall holde litt bedre sammen enn det denne gruppa faktisk gjør? Vi trenger ikke gjøre dette mer rotete enn strengt tatt nødvendig; se for deg en spesialtrent soldatgruppe hvor to-tre plutselig friker ut og løper av sted, uten at det faktisk har hendt noe spesielt traumatisk enda. Hadde dette vært troverdig synes du?!
Jeg kan ellers love deg at jeg på ingen måte trodde eller håpet å tro på en reprise av Alien-spenningen. At ”Prometheus” ikke er i nærheten av å skape de stemningene som originalen gjorde, må da i aller høyeste grad JEG kunne holde som et ankepunkt mot filmen! Jeg skjønner jo at den og den scenen liksom skal være spennende, men når disse ikke er det på langt nær, ja så ER den jo ikke skremmende. Punktum. Akkurat dette er dog ganske subjektivt, men jeg anser da meg selv å være minst like skvetten og følelsesrik som de fleste… At Scott nettopp slik har lagt seg på denne skuffende lite skremmende linja med tydelig overlegg, er altså derfor ganske skuffende jo…
Jeg sitter og trykker refresh helt til mamma kommer og sier at jeg må legge meg. Noen ganger kan det bli veldig sent.
Og Tore André: Jeg er holder med deg. Den type begrunnelser som «for pengenes skyld» er forsåvidt greit, hadde bare filmen kommunisert det på en eller annen måte. Fyren er jo brautende og dum, bare fordi. Jeg lo inni meg og tenkte «seriøst?» allerede første gang han åpnet kjeften.
Mads: Ditt innlegg var velskrevet, men også et voldsomt ordgyteri. Tonen er jevnt over raljerende, preget av krisemaksimering, svært følelsesladd retorikk og et nesten fullstendig fravær av nyanser. Jeg skjønner ikke helt poenget med å gå så høyt på banen og med en slik vaiende vimpel, iallfall hvis målet er nå fram til plausible konklusjoner. Har du aldri opplevd at hvis du vender tilbake til et materiale så ser det som opprinnelig fortonet seg som store problemer ikke så ille ut likevel? Det har jeg mange ganger, for følelser har i ettertid en tendens til å forstørre problemene, og mange ganger har jeg opplevd at det finnes helt enkle svar som får tilsynelatende uoverstigelige problemer til å fordunste.
Jeg begynner med slutten av ditt innlegg: Jeg synes ikke det er reduktivt å si at den audiovisuelle opplevelsen er poenget ved en film – ikke hvis det faktisk stemmer med akkurat den konkrete filmen det er snakk om. Derimot er «Den audiovisuelle opplevelsen er bare halve poenget med enhver film. Ellers er det jo bare kitsch.» svært mye mer generaliserende, og svært reduktivt. Når det gjelder den konkrete filmen Prometheus fremhevet jeg også at det var mange andre interessante aspekter ved filmen, men det hadde likevel vært mer presist om jeg hadde sagt at det audiovisuelle var hovedpoenget ved filmen. At du senere tillegger meg meningen at «et pent bilde eller velkomponert tablå har all verdi i seg selv» er stråmannsargumentasjon. Naturligvis mener jeg også, som deg, at – forenklet sagt – rekkefølgen er viktig, og ikke minst at meningsinnholdet og følelsene som oppstår gjennom både rekkefølgen og det estetiske ved enkeltbildet er svært viktig.
Når det gjelder det du kaller påstanden om filmens karakterer: Den påstanden som gradvis avslører seg er at ekspedisjonen er tuftet på et dypt dysfunksjonelt grunnlag og at romskipet på mange måter er et ship of fools , dømt til å mislykkes. Jeg går inn på dette i detalj i punkt 1 i saken min.
Det du sier om David er noe av det som virker merkeligst. For at man forholder seg positivt til David-karakteren er det som hittil har forent både kritikere og tilhengere av filmen. Lenge er hans motivasjon et stort mysterium – men dette klarner opp etter hvert – men uforutsigbarheten og farligheten rundt hans tilsynelatende uvørne handlinger er da noe av det mest pirrende og spenningsskapende, og generelt mest vellykkede, i hele filmen. (Dette er således et av de mange planene den opererer på i tillegg til å være audiovisuell opplevelse.) Det å holde tilbake informasjon om en karakter for å oppnå slike effekter er da helt vanlig. Men etter hvert blir det helt klart – og det kreves langt fra ekstrem godvilje og rasjonalisering som du hevder – at Davids motivasjon er at han er Weylands lydige redskap i ett og alt, og alt han har gjort har vært som ledd i eksperimenter med substansene de har funnet på planeten. I tillegg er det en rekke andre motivasjoner man kan tillegge ham, som for eksempel at han føler seg overlegen menneskene, men føler seg ydmyket fordi han må tåle en tjenerrolle. Jeg synes det er veldig rart at du hevder at filmen – som autonom fortelling – mislykkes fordi den ikke formidler dette. Mener du da at filmen mislykkes hvis den ikke i klartekst annonserer disse motivasjonene? Det er jeg helt sikker på at du ikke gjør, derfor virker tenkingen din rundt dette litt motsigelsesfylt. For er det ikke nettopp gjennom å danne forskjellige lag av undertekst en av måtene man kan skape et kunstverk med resonans, og som fortsetter å gi ved gjentatte gjensyn, da disse lagene av undertekst gradvis vil tre fram? Derfor er det jo bare fint at David kan tillegges diverse sub-motivasjoner av typen jeg nettopp nevnte.
Du sier at at jeg må bruke energi for å gi plausible forklaringer som ellers ikke kommer klart fram av filmens autonomi. Men i mange av tilfellene har denne energien kun bestått av få sekunders tenking for å komme på helt åpenbare ting. Andre ting er ganske enkle slutninger ut fra konteksten av filmen (av typen: David foretar uautoriserte og uvitenskapelige eksperimenter fordi Weyland er døende og det haster – det er ikke tid til nitid vitenskapelig arbeid). Det er overhodet ikke noe hokuspokus med dette, og er nødvendig i mange andre filmer, da filmskaperne naturligvis hele tiden må ta avgjørelser over hva som skal sies i klartekst og hva man skal overlate til publikum å slutte seg til. Andre ting igjen har jeg måttet tenke nøyere etter, men Prometheus er en svært kompleks film, med for eksempel et bredt rollegalleri – og kompleksitet kommer ofte med den pris at man må være ekstra oppmerksom mentalt. Belønningen er at verket blir rikere. Men er det slik at du hevder at fordi denne filmen er en blockbuster, kan vi ikke ha slik kompleksitet, fordi publikum ellers vil falle av? Du sier også at filmen må være immun mot denne typen innvendinger. Dette virker ganske utopisk, og erfaringen taler mot deg. For filmhistorien er full av filmer som folk har klødd seg kraftig i hodet over når filmen har kommet – og det er slett ikke alltid over de dype spørsmålene som du er opptatt av – men i ettertid har blitt stående som klassiske. Vil ikke for eksempel avslutningen på 2001: en romodyssé kunne avstedkomme en lang liste innvendinger, eller diverse ting i Tarkovskijs Solaris , eller I fjor i Marienbad – eller i nyere tid diverse Lynch-filmer – og tenk på hele Inland Empire ? Du sier for øvrig «Gåtefullhet for øvrig er ikke dybde. Det er bare gåtefullhet.», men igjen slagordspreget uten nyanser, og du glemmer helt at ting kan gli langs en skala. Gåtefullhet kan være befordrende for dybde, men det er naturligvis avhengig av konteksten.
Du klager over mating med teskje og anfører «You cut me off»-scenen. For det første utgjør den noe sånt som 0.01% av spilletiden, og du overser helt hvordan Theron framfører replikken (jeg er veldig imponert over hvordan hennes replikkføringer generelt i filmen løfter scener og replikker som ellers kunne blitt veldig flate). Hun sier det nærmest ettertenksomt og du kan høre hvordan hjernen hennes allerede, som en sjakkspiller, er i ferd med å tenke flere trekk framover, for å få overtaket i framtiden. Ja, vi får høre noe vi kan se, så på ett vis har du rett, men som de fleste gode scener har den flere funksjoner samtidig. I tillegg har vi en scene der Ford sier det samme som vi ser på en skjerm når de undersøker hodet – noe som noen har klaget over – men utover dette tror jeg det er ytterst få tilfeller du kan anføre. Ikke tale om at hologrammene av de utenomjordiske staver alt ut, men de er snarere pirrende visuelle løsninger. Og jeg kan virkelig ikke se hvordan det skal være så klart allerede under hologramscenen at Vickers er datteren til Weyland – kan vi virkelig lese det hele ut av cut-away’en til henne når Weyland snakker om David som en sønn? Det er i beste fall kun plantering etter mitt syn.
Dette med en samtidig klaging over overtydelighet og klaging over manglende tydelighet går igjen hos deg. Du klager over mating med teskje, men klager også over at «Den svikter fullstendig i å kommunisere på en troverdig måte de psykologiske beveggrunnene til hvorfor de ulike folka gjør som de gjør.» Jeg skjønner ikke hva som vanskelig her? Jeg kommer inn på mye av dette i artikkelen, men: Shaw vil møte sin skaper. Holloway vil også dette, men er arrogant og usympatisk, og langt mer følelsesmessig labil. Weyland vil ha udødelighet. Vickers vil ikke at ekspedisjonen skal lykkes, etter hvert forstår vi hvorfor. David er en gåte – men en svært pirrende en – men etter hvert forstår vi hvorfor. Kapteinen føler han har nok med skipet, men kommer etter hvert på andre tanker. Ford vet vi lite om – men trenger alle å være tydelige karakterer? Millburn og Fifield er klovner og monstermat – er virkelig motivasjonen deres så viktig? (Men Fifield er følelsesmessig ustabil og redd for det ukjente.) Resten av karakterene er perifere, og for det meste leiesoldater og lakeier ansatt av Weyland og/eller Vickers. Jeg skjønner i det hele tatt ikke problemet. Det er sikkert ikke gjort på mest elegante måte, men kan dette virkelig representere et uoverstigelig problem – i en film som ikke er spesielt karakterorientert? Eller er det av prinsipp du ikke kan godta dette?
Om stillheten: Jo, scenen der Shaw er i livbåten med øksen har akkurat den spenningen, usikkerheten og hva-skjer-nå? du etterlyser. I tillegg er det en laaang sekvens som jeg ikke kan forstå hvordan jeg kunne glemme i forrige svar, nemlig inntoget i pyramiden. Om ikke stillheten er total, er dette så langt fra bombastisk og overtydelig du kan komme: spennende og stemningsfullt, mye på grunn av bruk av kulisser, lys og skygge, nervøsiteten og forventningene hos karakterene, det langsomme tempoet, den omhyggelige oppbyggingen, og, i kontrast med dette, den plutselige bruken av de visuelt forbløffende, røde kartleggingsboblene. Det er rett og slett mesterlig utført.
Jeg synes det er betegnende for holdningen din at selv om du er usikker på om du husker riktig så klarer du likevel ikke la være å raljere, nå over noe som er fri fantasi: «Arrester meg hvis jeg husker feil: Når Shaw våkner har vi allerede sett hva som er kommet ut av henne, ikke sant? Oi, den tingen vi nettopp så er der fortsatt! Gisp!». Nei, når vi ser henne våkne – og jeg er virkelig forbauset over at du ikke kan huske et av de mest slående bildene i hele filmen – er i scenen der David forteller henne at hun er gravid.
Dette ble et langt innlegg, men «the long and short of it» er altså at jeg synes du overdriver veldig, og driver nærmest et slags manus-konstruksjons-prinsipprytteri som gjør deg ganske blind for denne filmens betydelige kvaliteter. Vi har ikke en gang snakket om den andre halvparten av filmens bevegende bue hva Shaw angår, der denne elskelige og rasjonelle personen konfronteres med en verden som viser seg å være ekstremt brutal, irrasjonell og marerittaktig. Rapace gir et fantastisk liv til sin karakter her – og det er noe som vil bli stående som klassisk, og helt utenom den audiovisuelle opplevelsen også.
Tore Andre: Men du skrev opprinnelig: «Tenker spesielt på det idiotiske paret som “ypper” med vesenet i vannet, uten noen som helst kritisk og fornuftig ‘gå forsiktig frem’-sans» – så da tenkte jeg at du kanskje ikke så på den som «comic relief» siden du kritiserer dem for ikke å handle rasjonelt.
Men nok om det – Millburn og Fifield er definitivt ikke mine favoritt-karakterer, men etter å ha sett filmen en rekke ganger har de fått en viss sjarm. De er faktisk ikke så ille som det kan se ut som første gang. Selv har jeg aldri personlig oppdaget noen faste regler over hva som endrer seg og ikke endrer seg når man ser filmen flere ganger.
Men kan det ikke tenkes at den «møkka sure karen» – som altså er Fifield – en gang var motivert som astronaut da, men nå er med for pengenes skyld? Må vi ha alt i klartekst? Hvis han var en topp motivert astronaut, kunne ikke det også være klisjefylt? Alt dette er vanskelig å si og jeg skjønner ikke hvorfor det er så viktig å henge seg opp i slike detaljer. Du sier at det ikke er troverdig og derfor faller du ut, men det kan like gjerne være deg som er for sensitiv.
«Det viktigste; skal nå en film trenges å sees to ganger, for å funke slik den er tiltenkt?!» Det kommer vel an på hva slags type film? De fleste filmer har flere lag som kommer gradvis til syne på forskjellige tidspunkter. Jeg har oppdaget mye jeg i Prometheus, og det er vidunderlig at en film inneholder elementer som den fortsetter å gi fra seg ved diverse gjensyn.
Jeg kan bare si at jeg opplevde inntogsscenen som mye mer troverdig enn deg. Ut i fra mitt syn på dette som en dypt dysfunksjonell ekspedisjon, med medlemmer som spriker i alle retninger når det gjelder motivasjon – se punkt 1 i artikkelen – synes jeg ikke det er rart at de har forskjellige reaksjoner.
Når du sier det om å bli skremt eller ikke, er det jo vanskelig å diskutere det – siden mange har opplevd de samme scenene som veldig spennende og andre har ikke hatt den samme følelsen. Men hvis man allerede har falt ut av filmen, så har man jo lett for ikke å kunne være med på spenningen i scenene, selv om man klart ser at de er ment å være spennende. Mens andre som er med på filmen, blir grepet av spenningen. Om det er filmens feil om man faller ut, eller om det er ens egen feil fordi man henger seg opp i ting man mener er «feil» – ja, det synes jeg er vanskelig å si. Selv velger jeg å gi meg helt hen, fordi jeg vet at siden det er en Ridley Scott-film kommer jeg til å se den minst 3-4 ganger – og man kan bruke en mer aktiv, intellektuell kritisk holdning senere.
Mads: Du gir meg en fantastisk anledning til å være spydig og jeg klarer ikke å motstå.
Du sa: «Den type begrunnelser som “for pengenes skyld” er forsåvidt greit, hadde bare filmen kommunisert det på en eller annen måte. Fyren er jo brautende og dum, bare fordi. Jeg lo inni meg og tenkte “seriøst?” allerede første gang han åpnet kjeften.»
Her er det min tur til å le inni meg og tenke «seriøst?»:
Fifield til Millburn i Fifields aller første replikk i filmen:
«I am not here to be your friend. I am here to make money.»
Altså hvis noen skal huke meg på ordgyteri, da var det i alle fall rett avsender! 🙂 Jeg legger jo merke til at du trenger vel så mange ord som meg på å si akkurat like lite. Men det var kanskje bare for å svare med samme mynt? Men akk, hadde det bare ikke vært for at så er tilfelle med det aller meste du skriver her på Montages…
Nå var jeg også litt spydig. Hihi.
I sannhetens navn, jeg mener det egentlig ikke. For jeg setter virkelig pris på dine dyptpløyende analyser av både det ene og det andre her inne. Spesielt gjennomgangen av Kevin nylig var imponerende og lærerik.
Når det gjelder det du påpeker i det siste innlegget: Jeg tviler virkelig ikke på at du har rett i ordlyden om pengene. Jeg har bare sett filmen den ene gangen og vet ærlig talt ikke hvem som er hvem av Fifield og Milliburn. Begge var idioter, spør du meg.
Var det han med rødlig hår og skjegg som var den første til å snakke til Shaw under presentasjonen? Jeg syns uansett dennes replikk og oppførsel i scenen var fullstendig malplassert og karikert, ja rett og slett lattervekkende. Han var vanskelig og vrang i scenen fordi det ble diktert ham av manuset (som visstnok er fy å referere til, for da blir man – gud forby – stemplet som en som henger seg opp i hvordan ting faktisk er skrevet og tenkt), ikke fordi det sprang naturlig ut av situasjonen. Så jeg føler meg egentlig ikke spesielt truffet av kritikken, selv om du har rent faktisk har rett og fikk et billig poeng.
Det jeg finner snodig er at du tilsynelatende virker helt tonedøv overfor denne filmens totale mangel på musikalitet?
Ser du virkelig ikke hvor tung labb denne filmen er regissert med? Når du argumenterer syns jeg egentlig du tilnærmer deg filmen på en liten barnslig og naivistisk måte, ved hele tiden å finne teoretiske løsninger på filmens utrolig mange problemer. Så selv om du åpenbart har sett den mange ganger allerede, da syns jeg godt du kan ofre enda noen hundrelapper på den. Jeg er sikker på at du kommer til å få øynene opp etter hvert.
Når det gjelder scenen med Shaw så snakker vi tydeligvis om to forskjellige scener. Jeg snakker om «dobbeltagningen» i medpoden, der vi får samme emosjonelle øyeblikk servert to ganger på en spesielt klønete måte. Du snakker derimot om en av scenene like i forkant. Den har virkelig ikke gjort noe varig inntrykk, for jeg husker knapt at den fant sted. Og det jeg husker er at jeg tenkte at «selvfølgelig er hun gravid, for de gjorde jo nettopp et ENORMT poeng av at hun ikke kunne få barn rett før de hadde sex.» Så for meg var det bare, døh. Hele graviditet/abort-sekvensen er for øvrig bare et innskutt apropos og plassert inn i filmen på en fullstendig uorganisk måte.
Dette får bli nok i denne omgang. Dessverre har jeg ikke tid til å svare utførlig på innlegget ditt før tidligst lørdag. Men håper vi kanskje kan plukke opp tråden da?
Alt godt. Og det mener jeg:)
Vi kan kanskje ta opp tråden da, men jeg føler jo at vi står fryktelig langt fra hverandre. Du snakker om tonedøvhet og musikalitet, men synes ensidig opptatt av intrige og karakterer, samtidig som du bruker uttrykket «filmens totale mangel på musikalitet» (min uthevning).
Jeg mener jeg forholder meg rasjonelt og fornuftig til den informasjonen filmen gir og kan ikke helt skjønne hvorfor det skulle være barnslig eller naivt. (Jeg kan forresten ikke huske noe double take i den Medpod-scenen.)
Enkelte scener mellom karakterene er tunge på labben, mens andre er utmerkede. Jeg ser at en del av de tingene du påpeker ikke er spesielt elegant utført, mens andre synes å være basert på overdrivelser, vrangvilje eller feilerindringer. Jeg kan forøvrig ikke skjønne hvordan du kan strø om deg med skråsikre formuleringer hele tiden når du kun har sett filmen én gang. Er virkelig film så enkelt? Hva med litt ydmykhet?
Forøvrig, alt godt til deg også! 🙂
Hehe, ydmykhet ja…
Dag: For det første, du henger deg veldig mye opp i måten enkelte skriver her inne, at det er brautende og følelsesladet. Ikke gidd å bry deg om dette, det er slik enkelte av oss uttrykker oss og skriver. At du kommenterer dette på den måten du gjør oppfattes faktisk som både frekt og usaklig. Vi klarer da å holde oss til saken uansett, selv om du altså mener vi blir for preget av følelser m.m. Vennligst ikke vær så belærende, det svekker din øvrige saklighet og troverdighet.
Du skriver: ”Men hvis man allerede har falt ut av filmen, så har man jo lett for ikke å kunne være med på spenningen i scenene, selv om man klart ser at de er ment å være spennende.”
Jeg legger altså merke til at du mener vi ikke har fulgt med allerede fra starten av, og at dette kan være årsak til at vi ikke ”får med oss” og klarer å leve oss inn i spenningen m.m. Makan til nesevishet da mann! Er det virkelig så enkelt? Hva med litt ydmykhet?
Hvis dette skulle være tilfellet så skulle heller ikke ”Alien” være rare filmen i hva spenning angår. Jeg så Alien første gang som tenåring, skjønte ikke bæret av halve handlingen, men stemningen og skrekken satt da som et skudd! Hadde jeg sett ”Prometheus” på samme tid så hadde den nok ikke vært spesielt mer spennende for meg enn den var for et par uker siden, blant annet fordi jeg ikke føler filmen legger opp til samme spenningen og skrekken på langt nær.
Som Mads også sier, så har vi bare sett filmen én gang, noe som i denne filmens tilfelle tydeligvis er alt for lite til å få grep om alt her. Derfor er det nesten meningsløst å skrive med deg som har ting mer på stell… Om du nå har dette da, hehe… Det gjenstår å se, jeg skal få sett filmen igjen snart, believe me! 🙂
Men, og dette er et stort MEN; mye av min kritikk mot filmen er jo basert på et førsteinntrykk. De punktene som jeg mener er svake i filmen er og skal da virkelig ikke trenge å bli bedre etter tre-fire gangers gjennomsyn?! Du KAN ikke mene dette?! Hvis ikke en film klarer å overbevise meg med sine karakterer, spenning og replikker den første gangen, ja så må da det være utelukkende negativt?!
Må også si meg enig i Mads i at du synes å ha positive svar på enhver side ved filmen… Det gjennomlyser godt at du tydeligvis elsker denne filmen, og det er da kjekt for deg, bevares. Nå har jeg ikke nevnt nesten noe positivt ved filmen, noe det da virkelig er utrolig masse av! Desto mer irriterende er det jo derfor at enkelte ting altså skurrer så kraftig i en ellers så sterk film.
Det snakkes såpass dypt, overlegent og over the top om mye i denne filmen, men at noe så enkelt som klare følelser av at noe ikke funker ved første gjennomsyn ikke vektlegges sterkere, er meget betenkelig! Nå flere av karakterene, som nevnt hundre ganger på denne siden, bare rett og slett oppleves som dumme og nesten malplasserte, ja så er dette faktisk nødvendigvis ikke noe større mysterium enn som så. Hvem er Scott og Co liksom, Gud?! (Haha, morsomt bilde sett i forhold til filmens handling!) Men altså, alle kan da bomme, spesielt med tanke på humor som kan være veldig vanskelig. At disse malplasserte klovne-karakterene er med i en film som «Prometheus» burde de virkelig holdt seg for god til, både fordi filmen som helhet ikke har NOE bruk for dem, de virker som tatt ut av en slapstick dusinkomedie. Punktum.
Du sier: ”Men kan det ikke tenkes at den “møkka sure karen” – som altså er Fifield – en gang var motivert som astronaut da, men nå er med for pengenes skyld? Må vi ha alt i klartekst? Hvis han var en topp motivert astronaut, kunne ikke det også være klisjefylt? Alt dette er vanskelig å si og jeg skjønner ikke hvorfor det er så viktig å henge seg opp i slike detaljer. Du sier at det ikke er troverdig og derfor faller du ut, men det kan like gjerne være deg som er for sensitiv.”
Eh… hvor skal jeg begynne her… Klartekst eller ikke, det har ingen ting som helst med det faktum at vi oppfatter Fifield som dum, malplassert og irriterende. At han hadde fremstått som en topp motivert astronaut i denne filmen hadde jo ikke på NOEN måte blitt oppfattet som klisjéfylt i seg selv! I hvert fall ikke i en film som jeg mener er avhengig av å ha et stabilt og troverdig astronautmannskap! Dessuten er det vel ikke å henge seg opp i detaljer når så utstående enkeltkarakterer makter å irritere såpass vel?! Men uansett, vi synes tydeligvis forskjellig om disse klovnene, så greit nok. Jeg bare mener og tror filmen hadde gjort seg bedre med mer voksne og stødige, men kanskje likevel akk så særegne karakterer, bare ikke så flaut flate klisjédumme!
Jeg var kanskje upresis slik at dette var til å misforstå, men jeg mente altså ikke ydmykhet overfor meg, men overfor verket. Og jeg mener ikke ydmykhet overfor verket fordi Scott er Gud eller at jeg elsker filmen så høyt at den er uangripelig. Bare ydmykhet overfor en kunstform som anvender den bredeste palett av virkemidler av alle kunstformer og som derfor kan være en utfordring å forholde seg til. Også ydmykhet overfor noe som svært mange dyktige mennesker har arbeidet og tenkt med i årevis, mens en førstegangstilskuer har et svært begrenset tidsrom for å vurdere den. Det betyr naturligvis ikke at en film ikke kan kritiseres, bare at man bør være forsiktig med å trekke forhastede slutninger. Jeg har opplevd selv svært mange ganger at mine innvendinger mot en film har, om ikke fordunstet helt, blitt betydelig temperert ved ettertanke eller når jeg ser filmen på nytt. Det er også mange tilfeller i filmhistorien over at filmer har blitt misforstått, senere rehabilitert og i dag blir høyt ansett, for eksempel nesten samtlige Kubrick-filmer fra og med 2001: en romodyssé.
At jeg har sett filmen flere ganger enn dere, betyr ikke at mine meninger er uangripelige, bare at jeg har rukket å ha tenkt mer over den, og husker de forskjellige elementene i filmen bedre. Det stemmer at jeg ble irritert over Mads, for jeg opplevde at svært mye i et veldig langt innlegg fra ham gikk med til skråsikker latterliggjøring istedenfor argumentering. Jeg kan ikke se at jeg har reagert overfor noen andre for måten de skriver på.
Angående alltid å ha positive svar. Jeg elsker ikke denne filmen mer enn jeg gjør hundrevis av andre filmer. Jeg skrev saken som en reaksjon mot mye av kritikken, da jeg mente mye av den var overdrevet og usaklig. Jeg har selv flere innvendinger mot filmen, noe som kommer fram i artikkelen, spesielt i kapittel 9. Jo mer jeg tenker over det, faller denne filmen igjennom som science fiction på grunn av et latterlig sentralt premiss. (Som audiovisuell opplevelse, skjebnedrama og fabel er den imidlertid utmerket.) Og jeg sier da i mitt siste innlegg til Mads at «Enkelte scener mellom karakterene er tunge på labben» og «Jeg ser at en del av de tingene du påpeker ikke er spesielt elegant utført», så det er ikke slik at jeg er blind for alle innvendinger og skal forsvare filmen for enhver pris.
Angående klisjeer: Kanskje vi snakker om to forskjellige ting her. Jeg oppfatter en «klisjé» som en forslitt og mye brukt uttrykksmåte. Det å ha en deltager med på en romferd som oppfører seg som en tulling og er kun med for pengenes skyld, er da originalt snarere enn en klisjé? Et helt annet spørsmål er om rollefiguren er troverdig. For meg som ser på ekspedisjonen som dypt dysfunksjonell i utgangspunktet er det ikke noe spesielt problem at han framstår som krakilsk og svært usympatisk. Dessuten er han med som geolog og ikke noen topptrent astronaut som skal takle farlige situasjoner med stoisk ro. Han utfører da sine oppgaver som geolog helt greit, men som han sier «I don’t have anything to contribute in the giant dead body arena». At han er redd i denne situasjonen synes jeg er helt greit. Men hvorfor han absolutt må være med i filmen og hvorfor han er spilt på akkurat den måten, det kan godt være en feil. Jeg synes stadig det er vanskelig å si. 🙂
Men nå kommer vi til noe som jeg synes er det virkelige kjernepunktet i uenigheten mellom de som har likt og mislikt filmen. Nemlig i hvor stor grad filmens mulige svake/banale punkter irriterer så mye at dette spolerer helhetsopplevelsen og torpederer kvaliteten på filmen som helhet.
Du sier: «De punktene som jeg mener er svake i filmen er og skal da virkelig ikke trenge å bli bedre etter tre-fire gangers gjennomsyn?! Du KAN ikke mene dette?!» Vi er uenige om i hvor stor grad de er svake, og definitivt uenige i hvor stor irritasjon det er på sin plass å føle rundt dette.
Du sier: «Jeg legger altså merke til at du mener vi ikke har fulgt med allerede fra starten av, og at dette kan være årsak til at vi ikke ”får med oss” og klarer å leve oss inn i spenningen m.m». Å hevde dette hadde vært nesevist som du sier, men dette er ikke det jeg mener. Med uttrykket «å falle ut av filmen», mener jeg ikke at man har vært uoppmerksom og ikke «fulgt med i timen», men at man har irritert seg så kraftig over det man mener er svake punkter at man ikke lenger kan leve seg inn i filmen. Det er dette inntrykket man får av de mange negative kommentarene til filmen, f.eks. på IMDb. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men ut fra hva du har skrevet hadde jeg inntrykk av at du ikke klarte å føle spenningen under inntoget i pyramiden. Unnskyld hvis jeg har misforstått, men jeg går her ut fra at det var så mye som du fant utroverdig, at selv om du så at sekvensen var ment å være spennende, klarte du ikke å føle spenningen.
Jeg tror den store forskjellen mellom de som har endt opp med et positivt og negativt inntrykk av filmen er hvordan de underveis forholder seg til det de oppfatter som «feil». La oss ta to tenkte personer. Den «negative» personen tenker: Jeg synes det elementet i filmen er klisjefylt. Jeg kan ikke akseptere at en film har en slik stor feil. Jeg ser at den neste scenen er ment å være spennende, men jeg klarer ikke å leve meg inn i den fordi filmen har hatt så mange feil at jeg nå har meldt meg ut. Den «positive» personen tenker: Det elementet i filmen kan virke klisjefylt. Jeg stusser, men siden det er mye igjen av filmen har jeg ikke det fulle bildet ennå, så det er for tidlig å felle en dom. La oss se hva som skjer videre. Den neste scenen er riktig spennende og jeg kan leve meg inn i den fordi jeg ikke har meldt meg ut.
Naturligvis, hvis hver eneste scene i filmen har elementer som skurrer, så vil også den «positive» personen gi opp til slutt. Men slik er det jo ikke i Prometheus. Her er det mye å glede seg over, slik at hver gang man innimellom støter på noe som skurrer, stusser man bare, men man melder seg ikke ut. Videre trenger ikke den «negative» personen å melde seg ut ved den første «feilen» man finner, men siden de vekker større irritasjon hos denne personen, får de en akkumulativ effekt, samtidig som de kaster skygger over scener som ikke har noen feil. Til slutt blir det så mange feil at man melder seg ut, og totalopplevelsen er ugjenkallelig spolert.
Jeg vet ikke om du synes dette hører rimelig ut? Jeg mener altså det har å gjøre med en viss form for tålmodighet, kall det gjerne velvilje. Det har å gjøre med i hvilken stor grad man underveis føler en trang til å felle en dom før hele bevismaterialet er framlagt (det vil si før hele filmen er sett.)
Med all respekt å melde, den tankerekka som starter med «Jeg tror den store forskjellen mellom de som har endt opp med et positivt og negativt inntrykk av filmen er …», er noe av det mest provoserende våset jeg har lest på denne siden.
Ikke bare plasserer du pent motparten i den lite flatterende kategorien «Den «negative personen», men du legger det frem som alle innvendingende mot filmen skyldes at man leser filmen på en feil måte. Jeg HATET denne filmen, men jeg går da ikke rundt og tror at du har lest filmen feil fordi du likte den.
Du legger også opp til et veldig voldsomt ideal for «velvilje til film». Et ideal det er lett å nikke til når man liker filmen, men som jeg tror de færreste av oss ivaretar når en film begynner å irritere oss.
Går du såpass hardt ut, må du nok tåle at motparten i debatten blir brautende og følelsesladet.
Jeg synes du overreagerer. Jeg brukte uttrykket «den negative personen» som en betegnelse på en person som hadde en negativ opplevelse av filmen – ikke som en negativ og mismodig person generelt. Jeg synes det burde gå veldig klart fram av sammenhengen i det jeg skrev. Det som var poenget mitt var å forsøke å tenke meg fram til hvorfor mange har latt det de oppfatter som rene feil i filmen influere totalopplevelsen av filmen i negativ retning, mens andre som har merket seg, og stusset over, de samme tingene likevel ikke har latt dem influere totalopplevelsen i nevneverdig grad. Det er ikke et forsøk på å stemple noen.
For det første: jeg tror det er få mennesker som har så stor ydmykhet og elsk-forhold til både filmmediet generelt, Hollywood/kommers-film spesielt, og videre også dermed denne filmen, som det nettopp jeg har. Personlig har jeg alltid vært en bejubler av og støttespiller til GOD kommers film, osv. Nå snakker vi da egentlig vel heller ikke om å ha ydmykhet eller ikke for filmmediet generelt, eller for «Prometheus» som helhet, bare enkelte hårreisende enkelttilfeller i filmen!
Ikke for å skryte, men jeg har både bachelor i medievitenskap og master i filmvitenskap, så ingenting av dette er verken fremmed for meg eller uvandt i sammenheng med å se, tolke og ta til meg en film. Videre trekker jeg ikke forhastede slutninger lenger, i hvert fall ikke etter denne diskusjonen, men fortsetter bare å hevde at de punktene som skurret for meg fremdeles er stående som skurrende, uansett om du har prøvd å oppklare disse for meg.
Om jeg så ser «Prometheus» 10 eller 100 ganger etter hverandre, så vil jeg altså ikke like de diskuterte klovnekarakterene noe bedre, forstå dem på en annen måte, ei heller mene de er noe annet enn direkte malplasserte. Ok?!
For det andre: det er jo sjeldent slik at man enten misliker filmen totalt eller simpelthen elsker den ubegrunnet, det er jo ganske så brutalt å skille den i to slik. Jeg er som sagt såpass erfaren med å se film at jeg ikke lenger lar svake og irriterende elementer i filmene svartlegge hele filmen som sådan, snarere tvert i mot. Jeg simpelthen elsker både Charlize Theron, Michael Fassbender og Noomi Rapace som skuespillere, og samtlige frydet meg også i sin innsats i denne bestemte filmen. Også en haug med andre sider av filmen står etter min mening til toppkarakter. Men, som jeg har prøvd å påpeke en del ganger nå, så er det desto mer uforståelig og forstyrrende med disse elementene i teite enkeltkarakterer, «fravær» av spenning, latterlig manusreplikker her og der, m.m., sett i forhold til alt det utrolig gode i filmen! Kontrastene mellom godt og dårlig blir slik i ”Prometheus” altså forvirrende stor, uten at dette altså irriterer i hvert fall meg så mye at jeg ikke makter å se filmens positive sider for det.
Det negative, i mine øyne, klarer altså på ingen måte å svartmale helhetsinntrykket, bare dra det litt ned, og dette er to helt forskjellige ting!
Ergo gjelder det samme med min opplevelse av spenning; jeg blir ikke så blind av «raseri» og irritert at jeg fra et visst punkt i filmen ikke lenger er i stand til å «føle» eller kjenne på eventuell tiltenkt spenning i filmen. Det skal trolig og ofte kun bitte små ting i en film til for at jeg skal reagere på det, enten det er en liten lyd, replikk eller musikkbruk. Selv om jeg altså nettopp har irritert meg over at f.eks. Fifield har surmula o.l, så kan jeg i neste scene likevel få frysninger på ryggen om filmen da altså bare legger opp til det, noe jeg som sagt føler den gjør litt vel lite…
Hvis det du sier skulle være tilfellet, så kan man altså ikke klare å holde på spenningen og leve seg inn i hele filmen lenger om man plutselig skulle bli «forstyrret» av en irriterende eller mindre bra scene, som om lufta plutselig går ut av spenningsballongen?! Ditt eksempel med den negative og positive personen finner jeg derfor som nesten hårreisende! Tror du virkelig vi mennesker er så enkle? At om noe oppfattes negativt i en film, noe som jo ofte skjer i alle filmer egentlig, ja så er filmen automatisk ødelagt?! Det høres neste ut som en slags hobbypsykologi som er alt for forenklet og svart/hvitt-preget spør du meg.
Hvor mange «negative» elementer tror du selv skal til da, før man eventuelt gir opp hele greia/filmen? Det sier seg jo selv at dette er mye subjektivt styrt, men jeg gir altså ikke opp hele «Prometheus» selv om jeg irriterte meg over en enkeltkarakter, m.m.
Du oppsummerer dette ganske bra, og jeg kan med hånda på hjertet si at filmen stort sett også av meg oppleves som meget bra og givende, men at altså enkeltelementer er så (over)tydelig irriterende og smått sjokkerende sett i den store positive helheten at de ikke for meg kan unnskyldes på noen særlig annen måte enn at de er direkte mislykket. Som filmanmelder kjenner jeg meg veldig godt igjen i det du sier med at man kan innta en nærmest totalnegativ holdning overfor en film, enten fordi man opplever stadig flere negative sider utover i filmen, og/eller at man i tillegg også i verste fall har forhåndsdømt filmen. Som filmanmelder har jeg for lengst vokst av meg dette og har derfor lært meg å ta meg selv i å tenke slike tanker med én gang de kommer og slik justere meg/eller ”glemme” det negative enn så lenge til filmen er ferdig, uten at jeg tror dette forverret spenningen m.m. videre i filmen.
Og bare en liten ting til slutt; hvem trodde du at jeg var som person når du begynte å skrive med meg? Hadde du gjort deg opp en mening om meg på forhånd/mens du skrev? Lot du kanskje dette farge dine oppfattelser av meg? Bare spør fordi du synes å ha mange forhåndsoppfattelser rundt mine tolkninger og begrunner mine meninger med at du tror jeg har tolket ting slik og slik fordi du tror slik og slik om meg… 😉
Ja, jeg skjønte helt fint at du ikke mente vi var negative og mismodige generelt. Men du konkluderer fortsatt med at det hele bunner i en mangel på tålmodighet og velvilje, hos de som ikke likte filmen. At de stilte dom før alt bevismaterialet lå på bordet. Det synes jeg blir en altfor enkel og ganske arrogant konklusjon.
Problemet er at du beveger deg i et territorium hvor en del til syvende og sist er smak. Det er ikke mangel av tålmodighet som gjør at folk kritiserer filmen. Det er bare rett og slett forskjellige syn på hva som er viktig for at en film skal være god.
Flere av de ti innvendingene du kommer innom i artikkelen er jeg helt enig med deg i at er uviktig flisespikkeri (De er også hentet fra kommentarfeltet på IMDB, som i stor grad består av uviktig flisespikkeri). Men momentene Mads kommer innom her i kommentarfeltet synes jeg oppsummerer godt problemene med filmen. Jeg synes filmen faller under rotete og dårlig fortellerkunst, og det har jeg vondt for å tro kommer av at jeg er for utålmodig med filmen.
Nice Anders, du oppsummerer det bra! Det lukter en eim av forhåndsdømming som ikke er bra her…
Anders: Men synes du ikke det er mystisk at måten for eksempel de to co-pilotene blir framstilt på blir framholdt av de som ikke likte filmen som en av grunnene til dette – mens andre, som også har sett at de er skisseaktige og klisjefylt, ikke har latt seg affisere? Jeg forsøkte meg bare på å tenke ut en årsak, basert på egne erfaringer når jeg har irritert meg over ting i en film.
Kan det ikke tenkes at det har noe med tålmodighet å gjøre? Eller er det bare at man innser at dette er en type film hvor dybde i karaktertegning hos alle skikkelsene ikke er avgjørende? Hva tror du det kommer av? Jeg er genuint interessert i å høre om du har noe forslag! 🙂
Jeg er for øvrig enig i at innvendingene til Mads til dels er av en annen støpning enn de fleste jeg har sett. Men også han fremhever ganske ofte momenter av ovenstående type.
Tore Andre: Ut fra det du skriver nå så er vi kanskje ikke så uenige om filmen likevel. 🙂 Men jeg trodde virkelig ut fra beskrivelsen din at du ikke klarte å føle spenningen under inntoget i pyramiden – beklager hvis jeg misforsto.
«Om jeg så ser “Prometheus” 10 eller 100 ganger etter hverandre, så vil jeg altså ikke like de diskuterte klovnekarakterene noe bedre, forstå dem på en annen måte, ei heller mene de er noe annet enn direkte malplasserte. Ok?!»
Nei, egentlig ikke! 🙂 For jeg skjønner ikke hvordan du kan utelukke at du kan oppdage noe som kan framstille dem i et annet lys. Slike ting skjer stadig med meg – for eksempel framsto Vickers som en skisseaktig karakter første gang jeg så filmen, men i lys av hva som skjedde henne får hun en ganske annen, tragisk dimensjon hvis man ser filmen om igjen. Iallfall funket det slik for meg.
«Ditt eksempel med den negative og positive personen finner jeg derfor som nesten hårreisende! Tror du virkelig vi mennesker er så enkle?»
Ja, faktisk så hører jeg stadig at folk har meldt seg ut av filmen på den måten jeg beskriver. Men jeg poengterte vel at jeg trodde det ikke skjer første gang man støter på et problem – det er en slags kumulativ effekt. Slike ting skjedde forøvrig ganske ofte for meg selv i gamle dager når jeg hadde mindre erfaring.
«Bare spør fordi du synes å ha mange forhåndsoppfattelser rundt mine tolkninger og begrunner mine meninger med at du tror jeg har tolket ting slik og slik fordi du tror slik og slik om meg»
Jeg mener jeg har forholdt meg til det du har skrevet – kan du vise til noen spesifikke eksempler på det du nevner? Jeg har aldri hatt noen anelse om hva slags type du er…! Hvem er du? 🙂
Nei jeg bare tenker på den litt forutinntattheten du synes å ha omkring min/andres bakgrunn for at vi f.eks. ikke har «skjønt» det og det i filmen. Det er som om du trekker en slutning om at vi altså har blitt så blendet av såkalte negative sider at vi derfor ikke er i stand til å virkelig å kunne begrunne og argumentere for det vi synes er svakt. Som om vår oppfattelse er ressultat av mindre erfarenhet, kunnskap, «sløvhet» i vår omgang med filmteksten…
At vi altså svartmaler filmen automatisk og ikke klarer skille mellom bra og dårlig, jamfør «de folkene» på IMDB som bare utbasunerer ting i «blindt raseri», osv… Dermed er det som om du reduserer du oss til noe som er mindre oppmerksom, ettertenktsom og vurderingsdyktig enn deg selv… Kan godt være dette er ubevisst fra din side, men jeg bare nevner det liksom… 🙂
Jo, men det hadde vært fint om du da kunne referere til noe spesifikt i det jeg har skrevet som underbygger kritikken din, for ellers synes jeg den blir litt vanskelig å forholde seg til. Hvordan kan jeg eventuelt forbedre meg hvis du ikke kan vise meg spesifikke utslag av den holdningen du mener jeg har?
For å være helt ærlig så vet jeg ikke om det er snakk om noe du bør eller kan forbedre deg på… Det ligger nok dypere enn som så, det synes å ligge i retorikken din, måten du snakker på, og videre er det kanskje derfor også ganske så ubevisst… Men, jeg kan forsøke:
Du skriver f.eks.: «Jeg tror den store forskjellen mellom de som har endt opp med et positivt og negativt inntrykk av filmen er hvordan de underveis forholder seg til det de oppfatter som «feil».»
og:
«Jeg mener altså det har å gjøre med en viss form for tålmodighet, kall det gjerne velvilje. Det har å gjøre med i hvilken stor grad man underveis føler en trang til å felle en dom før hele bevismaterialet er framlagt (det vil si før hele filmen er sett.)»
Du skriver jo nesten direkte med dette at vår oppfattning av filmen som helhet trolig er et ressultat av at vi kan ha blitt blenda av enkeltscener og elementer og videre ikke er i stand til å skille disse fra de gode sidene, noe jeg mener mange, (dog ikke alle), fint er i stand til. For oss som da klarer å takle en films svake sider, men likevel makter å verdsette dens gode og positive, hva mener du DA er årsaken til at vi oppfattet karakterene som svake? Kan det være fordi de rett og slett bare ER svakt skrevet/regissert?
Dedikerte fans, inkludert meg selv, har jo veldig stor velvilje og ønsker for alt i verden at denne filmen skal funke, og dermed så dømmer vi jo ikke filmen nord og ned med en gang det dukker noe teit opp. Vi har mange fingre å se igjennom! Den ene teite tingen derimot kan meget godt kun være nettopp det; en enkel teit ting/svakhet som lyser ganske godt igjennom, det trenger altså ikke være ressultat av en misoppfatning/feiltolkning eller en forhåndsdømming…
Jeg skjønner liksom ikke helt hva mer du «vil ha», etter at jeg, og kanskje flere, har sagt at vi føler enkeltkarakterer virker direkte malplasserte på den måten at de er ueffektive for helheten, osv. Det er ikke snakk om at vi har misforstått disse karakterene, enkelt og greit fordi det ikke er tydelige fasitsvar på dette. Men måten du argumenterer for er det som om du forsvarer din oppfattelse for enhver pris, og at ingen innen filmens produksjon bare rett og slett kan ha bommet på enkelte ting…
Uansett; nå når jeg har sagt at jeg IKKE er spesielt blendet av svakere elementer i filmen og videre IKKE har manglet velvilje og tålmodighet i mitt møte med filmen, hva mener du da er årsak til mine oppfatninger og meninger rundt f.eks. tullete karakterer, fravær av spenning, m.m.? Kan det kanskje bare være noe så enkelt som dårlige og mindre velfungerende karakterer og lite spenning fra filmproduksjonen å gjøre? Eller, må jeg fremdeles forsvare hvordan jeg oppfatter og synes om ting i filmen?!
Nei, du skal nå få slippe å forsvare hva du synes om filmen! 🙂 Selv om jeg stadig er uenig i en del av argumentene dine, så er det nok mulig at jeg har tatt deg mindre alvorlig, all den tid du i starten nesten kun kom med negative meninger om filmen. Det var derfor lett å tro at du var enda en av de som er blind for filmens gode sider, og at innvendingene du bragte til torgs hadde totalt torpedert helhetsopplevelsen. Men nå i ettertid har du jo fått fram at dette ikke er tilfelle.
Jeg er stadig usikker på i hvor stor grad jeg har vært nedlatende, men jeg ser jo at akkurat på det punktet der du sitererer fra mitt nå berømte tanke-eksperiment kan det virke slik. Jeg burde nok ha begrenset min «negative person» til kun å omfatte mindre reflekterte seere, av typen som legger inn rasende kommentarer på IMDb. Men for å appellere til din velvilje så tok jeg da forbehold like foran, om at jeg kunne ha misforstått deg!
Da tror jeg kanskje ikke vi er så uenige likevel. Men akkurat det du sier om at «Men måten du argumenterer for er det som om du forsvarer din oppfattelse for enhver pris, og at ingen innen filmens produksjon bare rett og slett kan ha bommet på enkelte ting…» er jeg ikke enig i, for jeg har innrømmet at filmen har svake sider, både i artikkelen og i kommentarene her (f.eks i mitt siste tilsvar til Mads). Men det har kanskje virket slik for deg, all den tid jeg ofte har «bortforklart» dine innvendinger, ikke fordi jeg nødvendigvis er uenig i at de er svakheter, men fordi jeg har trodd at du har ment at de har torpedert totalopplevelsen og derfor har forsøkt å redusere viktigheten av dem, sett i forhold til totalopplevelsen. Jeg vet ikke om det jeg nettopp skrev gir mening?!
Så kanskje vi kan avslutte oss i mellom der, og det blir spennende å se hva som skjer når du mønstrer på Prometheus neste gang! Blir det total omvendelse – og kommer Tore Andre til å starte fanklubb for Millburn og Fifield?? (Der blir ikke jeg med, bare så det er sagt.) 🙂
Dag: Det du er inne på der med hvorfor noen henger seg opp i sånne ting og noen ikke, er interessant. Det har ikke jeg noe godt svar på, i hvert fall ikke uten å komme tilbake til smak og folks prioriteringer om hva som er viktig.
Nå tror jeg et fåtall faller ut av filmen på grunn av bare en ting, det er nok summen av flere. Min egen erfaring er at når en film bare irriterer meg mer og mer, så er det et symptom på et mer gjennomgående problem i fortellinga. (og noen ganger skjer det fordi jeg har en dritdårlig dag, og jeg er milevis utenfor målgruppa til filmen. Det var ikke tilfellet her.) Mister jeg tiltro til fortelleren begynner jeg å irritere meg. Det betyr ikke at jeg melder meg helt ut. Hvis filmen tar seg opp igjen er jeg selvsagt med, det skjedde noen ganger under Prometheus.
Vi har jo også det motsatte fenomenet, noen ganger treffer en film meg såpass at når det kommer til feil begynner jeg aktivt å forsvare den. Jeg fyller ut plothull og overser ting som ville irritert meg massivt i andre filmer. Alt bare fordi den traff skikkelig med et eller annet. Og her kommer problemet med å bruke dette som et argument. Jeg kan jo i like stor grad påstå at de som likte filmen mangler kritisk distanse, at de forelsket seg i filmen så mye at de velger å overs de store manglene. Regner med du ser problemet med den retorikken? 🙂
Jeg tror ikke mangel på tålmodighet er et så veldig godt argument i denne saken. Rett og slett fordi det ikke er en spesielt tålmodighetskrevende film. Det er ikke en tung og vanskelig film. Den prøver tidvis og late som den er det, men det meste av tankegodset i filmen følges ikke opp.
For meg prøver denne filmen på for mye og følger lite opp. Det er slepphendt historiefortelling hele veien gjennom. Den følger ikke opp tankegodset i filmen nok til at den fungerer som en intelligent science fiction, og den er for sosete med dramaet til at den fungerer som en spenningsfilm. Jeg er enig i at det visuelle er flott, men for meg er det ikke mer enn man bør vente av denne filmen, det er i hvert fall ikke nok til at jeg blir revet med kun av dette.
Anders: Jeg er med på alt hva du sier her (bortsett fra det siste avsnittet!!). Jeg vil bare presisere at jeg har også alltid ment at når man faller ut er det som resultat av en sum av flere ting, og med tålmodighet har jeg ment noe som gjør at man ikke irriterer seg for mye over slike ting, ikke tålmodighet fordi det er en vanskelig film å forstå.
Jeg ser så absolutt problemet i å bruke som argument at en som har elsket filmen har manglet kritisk distanse da det jo er vanskelig å verifisere at en som har hatet filmen har gjort det på grunn av for mye kritisk distanse.
Men generelt synes jeg at de vanlige reglene for «god» historiefortelling (ingen løse tråder, vendepunkter, karakterer av «kjøtt og blod», karakterbuer osv osv) blir altfor mye vektlagt. Svært mange av de filmene som har gjort virkelig inntrykk på meg, som The Tree of Life, diverse filmer av Wong Kar-wai, David Lynch og Bela Tarr og en rekke andre, har blåst en lang marsj i slike regler. I stedet opererer de med et sett med helt egne regler som er bygget opp med tanke på det spesifikke universet for hver enkelt film. (Mye av moroa med slike filmer er nettopp å kartlegge disse reglene – og mye irritasjon skapes over at slike filmer ikke sjelden skytes ned fordi de ikke følger de tradisjonelle reglene.)
Derfor har jeg, og mange andre som elsker filmene over, nok en tendens til å legge mye mindre vekt på de tradisjonelle regler for historiefortelling også i andre filmer bygget over en mer tradisjonell lest, som Prometheus. Vi tar med oss den mer ledige, «fri-form»-aktige innstillingen til de andre filmene, og (de mulige) plothullene fylles igjen med den samme selvfølgelighet som vi nøster opp vanskelig tilgjengelige tematiske tråder i en Wong Kar-wai film. «Hva – er det noe problem her? Shaw i Prometheus kjente jo igjen en Pauling MedPod for en halvtime siden – naturligvis har hun medisinsk kompetanse! Her er det da overhodet ikke noe å bråke om!» Personlig oppfatter jeg jo Prometheus som en film som til en viss grad bevisst bryter reglene – for bruddene er så eklatante i visse tilfeller at det er vanskelig å tro at filmskaperne ikke har vært klar over situasjonen.
Ikke dermed at jeg vil påstå at de som reagerer på disse feilene henger seg opp i irrelevante ting, fordi Prometheus er jo ikke noen The Tree of Life, men på samme tid helt klart ment for et meget stort publikum, for hvem regelbruddene vil skape store problemer. Så på den måten er historiefortellingen i Prometheus slett.
Jeg vet ikke om jeg er inne på noe her? Ellers må jeg ærlig innrømme at min interne strikkmotor begynner å bli litt slapp etter så mange innlegg!
Begynner vi ikke snart å nærme oss en eller annen rekord her på Montages?
Jeg ser at Dag i mitt korte fravær har fått sin fulle hyre med å svare på mange nye spørsmål, så jeg skal ikke legge stein på byrden hans ved å klatre opp i tråden og trekke i en gammel trevl…
Vi får bare være enige om at den ene likte filmen og den andre ikke. Den ene er i stand til å se gjennom fingrene med dette og hint, den andre ikke. For egen del skulle jeg ønske at jeg var den første og ikke den andre – da hadde jeg jo åpenbart hatt mange flere, store kinoopplevelser enn hva tilfellet er.
Men det er den risikoen man løper, når man hele tiden vil vite hva som rører seg inne i den magiske esken og ikke bare nøyer seg med å beundre den fra utsiden. Og det er vel derfor jeg i stedet for å være fortryllet publikum heller vil være tryllekunstneren.
Dette har vært moro:)
Takk Dag! For en interessant analyse og et fint tilbakeslag mot kverulantene som mener ”Prometheus” er en svak film. Kan forstå at enkelte ikke er så begeistret som andre, men som du påpeker er det mye latskap ute å går i kritikken.
Fant, som nevnt, lesningen meget interessant og grundig. Så for øvrig også opp igjen filmen etter gjennomlesning. Og det til stor glede.
For min del elsket jeg filmen, og undrer meg stadig over at så mange kan mislike den så sterkt. Den er jo visuelt helt utsøkt, noe som tidvis er nok i seg selv for min del. På tross av sine hull og feil så beundrer jeg den også for å være så ambisiøs som den er. Og at den ikke tar det så på ”alvor” i sikte mot å være en ”korrekt” prequel til Alien-filmene. Som Ridley Scott så fint understreket i et intervju ”fuck legacy”.
I all den grad denne artikkelen har allerede blitt kommentert i hjel, noe som i og for seg er en bra ting, føler jeg at det å komme med en full oppsummering av ens egen erfaring med filmen er heller unødvendig.
Men, noe jeg føler er en rød tråd i artikkelen er hvor velvillig man er til å avfeie kritikken mot filmen som «lat» og «manglende tålmodighet», samtidig som motsvarende bærer, slik jeg tolker det, litt for høy grad av «jeg synes ikke karakterene er flate, dermed basta».
Problemet med dette er at slike grunnlegende holdninger vil man neppe få gjort noe med, uansett hvor lange kommentarerer man skriver. Derfor føler jeg at artikkelen blir ganske unødvendig i sin helhet, ettersom det bare oppfordrer til «jeg likte den», «jeg likte den ikke» argumenter. Formulert med 10 000 ord, men fortsatt argumenter som jeg ikke synes holder et så altfor mye høyere nivå enn «jeg synes ikke karakterene er flate fordi det er det jeg synes».
Alt i alt er vel poenget mitt dette: i all den grad montages prøver å balansere det å være et subjektivt diskusjonsfora og en «objektiv» formidler av film gjør de virkelig bare en av delene i denne artikkelen. Men, det er bare min input, kan godt hende jeg drar på med en skikkelig skivebom her.
Tja. Jeg har gått opp igjen i artikkelen og tittet, og selv om jeg akkurat nå hadde ønsket at jeg hadde gått mer i dybden når det gjelder selve personligheten til karakterene, så er det da i kapittel 3, 4 og 5 en del argumenter utover «basta»-nivået, spesielt for Vickers. Men jeg ser at argumentene kanskje i stor grad er knyttet til karakterenes betydning for tematikken, og dermed at de får en dybdedimensjon gjennom dette. Generelt i artikkelen synes jeg imidlertid at argumentene kommer tett – det var da også derfor den ble såpass lang.
Siden du mener at det er som «objektiv» formidling artikkelen svikter, hva legger du i dette uttrykket?
Milde Montana. En liten ferie og så kommer jeg hjem til rekordforsøk i kommentarfeltet på Montages.
En interessant analyse; og jeg håper dere tar en ny gjennomgang når denne berryktede utvidelsen eventuelt kommer.
Selve artikkelen forklarer noen innvendinger og bortforklarer andre. Den tar også opp noen momenter jeg aldri var i nærheten av å registrere var problematiske, mens den ignorerer andre som irriterte meg. Men man kan ikke få tid til alt i vår travle hverdag, og dette var et hederlig forsøk på å gjøre det motsatte av Millburn og Fifield: vise interesse og profesjonalitet.
Nettopp kommet tilbake etter å sett filmen enda en gang på kino. Jeg har allerede gjort det klart at jeg elsker filmen, og mitt kjærlighetsforhold ble ikke noe mindre nå heller.
Jeg oppdaget et par interessante narrative detaljer jeg ikke hadde lagt merke til før, som f.eks. at slangemonsteret er en DNA-mutasjon av meitemarkene som kryper omkring i den svarte oljen. I tillegg til å ha alle de seksuelle undertonene, selvsagt.
Det ble også enda tydeligere at mye omtalte Fifield og Milburn har en helt klar «comic relief»-funksjon i filmen, ikke ulikt f.eks. Hudson i Aliens, som dør på minst like spektakulært vis. Helt problemfritt, slik jeg ser det.
Jeg skulle fremdeles sett litt mer utvikling og skjermtid for noen av bikarakterene (Janek, for eksempel), og Holloway er fremdeles totalt usympatisk/ukarismatisk….men det er kanskje meningen også.
Jeg reagerte heller ikke på «He cut me off»-kommentaren referert over. Tvert i mot har den en fin ‘double entendre’, ettersom den viser tilbake til Vickers og Davids konfrontasjon tidligere i filmen, der David holder tilbake informasjon (fra Weyland) for henne. En fin måte å understreke «søskenrivaliseringen» mellom de to.
Herlige temposkifter og aktinndelinger også!
Men mer enn disse evinnelige narrative detaljene, var det igjen en fantastisk opplevelse å slukes opp av universet Scott tegner opp for oss. Tonnevis av detaljer i alle deler av billedrammen som både setter filmen inn i Alien-universet og som bærer på symbolsk mening alene. Jeg tror jeg kan se denne filmen om igjen og om igjen og oppdage nye ting hver gang, akkurat som de andre Alien-filmene.
GO PROMETHEUS! GO SCOTT! 🙂
Og en liten ting til om musikken, siden det er «min greie»:
Jeg synes den er glimrende – Harry Gregson Williams’ hovedtema (‘life’-temaet, om du vil) er nærmest en fanfare som utbasuneres langt avgårde fra – fjernt fra andre galakser. Men samtidig såpass nedtonet at den kan kles i mange ulike tonedrakter. Ikke bare for å feire livet, med andre ord, men også de mørke sidene ved livsskapelsen i dette tilfellet. Ledemotivet minner således litt om Gollums tema fra Lord of the Rings (som både er knyttet til ham men også ringens historie generelt). Eller ‘Luke/Force’-temaet fra Star Wars. Eller for den saks skyld det 9-toners livstemaet fra Goldsmiths Alien. Artig cameo av Goldsmiths Alien-tema også, forresten, i Weylands hologram-sekvens.
Streitenfeld, på sin side, benytter seg av noen helt rå messing-clustere a la Elliot Goldenthal i de mer brutale action-sekvensene. Og ligger ellers og ulmer om kapp med lydeffektene. Veldig organisk.
Gratulerer du har kommet til bunns i denne Montages artikkelen. Her er kommentarene like lange, viss ikke lengre, enn de på VG og Dagbladet sine sider. For min del kom jeg ikke så langt, for jeg måtte hoppe av da kommentarene ble lengre enn et skjermbilde. En får ofte ikke kommunisert mer ved å skrive mye.
Hvis du har lest alt og kommet ned her. Gratulerer igjen 🙂
Kort og godt, engasjerende film 🙂
For å være litt diplomatisk: Kan ikke alle bare være enige om at film kan tolkes og oppfattes på så mange måter (av så mange ulike årsaker og grunner), at ingen sitter med den egentlige «fasiten»? 🙂 Bør ikke de ulike partene (hvis man kan kalle det det) ha forståelse for dette hos hverandre?
Kan ikke denne nettsiden bare skifte navn til prometheus-protectors.com så er vi ferdig med det?
Av Lars Ole Kristiansen
Av Thor Joachim Haga
Av Eirik Smidesang Slåen
Av Thor Joachim Haga
Av Thor Joachim Haga
Av Truls Foss
Dag Sødtholt (f. 1958) er frilans filmkritiker og filmskribent for Cinema (tidl. Film & Kino) og Z. Han er også daglig leder i Norsk filmkritikerlag. Filminteressen spenner fra de dyreste Hollywood-produksjoner til de rareste kunstfilmer.
Montages sender jevnlig ut nyhetsbrev med de siste sakene og godbiter fra sidene våre. 
Vi har også RSS-feed
