Problematisk konsert for Paradise Lost – Musikkavisen Puls

Paradise Lost leverte. Men store lydproblemer ødela mye. Deler av publikum hørte Opeth like godt.
Paradise Lost / Tons of Rock / 25.06.22
Av Siri Bjoner // 27.06.22
Det er ikke alltid band vet hvordan lyden oppfattes i «salen», men det blir ekstra trist når vokalist Nick Holmes uttaler – etter «Forever Failure» – at han endelig kunne høre seg selv over Opeth.
For Paradise Lost leverte. 35 år etter at de begynte å spille er det stort sett originalbesetningen som står på scenen, de har kun byttet trommis. Foruten Holmes er det gitaristene Gregor Mackintosh (også keyboards) og Aaron Aedy, bassist Stephen Edmondson og nåværende trommis Waltteri Väyrynen (siden 2015). De anses for å være en av de første goth metal-banda, og med en diskografi full av perler var dette et band jeg gledet meg til å se.
Heldigvis for bandet spilte de sent på dagen, og det for et publikum som ikke brydde seg nevneverdig om bakgrunnsstøyen. Teltet var fullt og det var god stemning, de spilte hele «Draconian Times» (1995) som er deres beste skive – og sto man foran og fokuserte på scenen, var det en bra konsert.
Den kunne bare vært så veldig mye bedre.

(30.06.22) Å sitte i gresset og puste og bare nyte. Ja, The Hellacopters var en nytelse.
(30.06.22) Et forventningsfullt publikum hadde funnet seg til rette i teltet ved Vampire Stage på Tons Of Rocks andre dag: «Backstreet Girls! Backstreet Girls!». Vampire Stage var festivalens mest intime scene, som gjorde at disse konsertene ga noe litt annet enn headliner-konsertene.
(30.06.22)
(30.06.22) En rockefestival i Oslo må nødvendigvis ha et gigantisk trekkplaster til å åpne festivalen, og da er vår egne, kjære Black Debbath (Bøler) selvskrevet til rollen. Det er viktig med litt tung, tung, politisk, akademisk stoner rock.
(29.06.22) – Vi befinner oss i en tid hvor vi trenger å flykte litt fra virkeligheten og kose oss, feire kjærlighet og samhold. Da passer et band som oss, kontra depressiv Marilyn Manson-musikk. Let’s embrace life! Det er det Wig Wam handler om.
(28.06.22) Dimmu Borgir ga fansen full pakke. Men var det likevel noe som mangla?
(28.06.22) Sletta er full av folk. Siste bandet. Siste kvelden. For publikum er festivalen over om knappe 75 minutter. Avslutningen av tre knallbra festdager, tre år etter siste festival. Det er Five Finger Death Punch (5FDP) som får æren av å avslutte årets Tons of Rock, et band som har blitt hypa som det beste heavy metal-bandet dette tiåret. Forventningene er skyhøye før det Las Vegas-baserte bandet går på scenen.
(27.06.22) Klokken er 13.45 lørdag 25. juni 2022. Wig Wam entrer Main Stage med pyro og en av sine nyeste hits – «Never Say Die», som de har skrevet under pandemien. Åge Sten Nilsen aka «Glam» entrer scenen med glorete pyntet mikrofonstativ som matcher antrekket, og veiver stativet som et flagg, noe som kan sies å være hans varemerke.
(27.06.22) Kjære søte bestemor som sto midt på, helt foran inn mot barrikadene da Sepultura spelte: Du er kul! Rockemusikk kjenner helt klart ingen aldersgrense!
(27.06.22) Jeg er litt usikker på hvor mange D-A-D cder jeg så ble spilt i stykker eller ripet i filler fordi de alltid ble dratt frem på nachspiel på 90-tallet. Rockere i Oslo likte dansk rock og dansk øl. Rockere i Oslo liker fortsatt dansk rock og øl. Første band på scenen lørdag, men det var fullt trøkk av publikum – og hvilken start på dagen!
(27.06.22) Vi spurta fra Europe til Raised Fist for “de bare MÅTTE vi se”, ifølge kompisen. Da jeg spurte hva de spilte, svarte hun “Hardcore. De er også svenske”. Greit, jeg er ikke vanskelig å be, svensk hardcore minner om Clawfinger som var rimelig rått da jeg så dem på Quarten i 1994.
(27.06.22) Jeg husker godt da CC Cowboys først produserte den ene landeplagen etter den andre. De var nesten irriterende i sin enkelhet, og man hørte dem absolutt overalt. Vi snakker selvfølgelig fjern historie. NRK hadde to radiokanaler, MTV var faktisk en musikkanal og vi var overlykkelige over å kunne ta opp bra sanger på «Ti i skuddet», og om vi var riktig heldige greide vi å unngå stemmen til Vidar Lønn-Arnesen.
(26.06.22) Frasen «Sex, drugs and rock’n roll» er velkjent for de fleste som kjenner til rockehistorie, og det er definitivt en frase Steel Panther har tatt bokstavelig. Dette showet er selvsagt en parodi-act, men likevel ikke for dem som lett lar seg krenke.
(26.06.22) Jeg lytter normalt ikke til black metal. Det blir litt for dystert og ensformig for hjernen min på én spiller. Det er ikke dermed sagt jeg ikke liker det live! Black metal-band har gjerne et fantastisk underholdende scene-show, og de aller fleste er ekstremt dyktige musikere.
(26.06.22) Symfonisk metal var “hot” på 90-tallet, og jammen blir det ikke varmt når Within Temptation entrer scenen. Det er flammer og Sharon den Adel i gullkjole med en dramatisk hårbøyle som hadde passet godt inn på operaen, det er lys og fancy sceneteppe og det kunne blitt en klisjé, men Within Temptation er et fantastisk bra band og den konserten var et absolutt høydepunkt. “Hold kjeft, dette er beste bandet på hele festivalen!” hørte jeg fra sidelinja.
(26.06.22) Tenk å skrive ei låt i 1971 som er gjenkjennbar på de første tre tonene fra gitaren. Ikke bare for rockere, men for alle musikkinteresserte i hele verden. Tenk å skrive den låta, ei låt som er så populær og så forhatt samtidig (som kompisen sa, “det er vel ingen på denne festivalen som aldri har spelt den?”) – for hvem har ikke måttet lide seg gjennom mer eller mindre elendige varianter av den?
(26.06.22) Opera eller metal? Kanskje Iron Maiden ikke helt får bestemt seg? Men publikum elsket Maiden på Ekebergsletta!
(26.06.22) Etter at Black Debbath startet det store rockeballet vi kaller Tons Of Rock, entret Bullet For My Valentine hovedscenen. Vokalisten Matthew Tuck hevdet at han nettopp hadde stått opp, og at han sympatiserte med at vi måtte rett inn i moshpit så tidlig på morgenen. Bandet starter sterkt med «Your Betrayal» som topper popularitetslistene deres på flere musikkstrømmetjenester. Publikum holdt her litt tilbake, så kanskje vi ikke var helt våkne enda vi heller?
(25.06.22) «Dette er den beste konserten jeg har sett i mitt liv – og jeg kjenner ikke til dem så godt», sa folk omkring meg etter at The Darkness hadde gått av scenen til vill jubel. Det britiske hardrock-bandet har akkurat avsluttet på Scream Stage etter en svært forlenget versjon av «Love On The Rocks With No Ice». Men la oss ta det fra begynnelsen!
(25.06.22) Det viktigste nu metal-bandet? Korn spilte Ekebergsletta i senk.
(25.06.22) En god festival skal bestå av en haug med band man liker, et par man har hørt om, og noen vilt fremmede som blåser deg til himmels.
(24.06.22) Årets Scream Stage på Tons Of Rock kan konkluderes å være noe i overkant heftig lydmessig. Da Sum 41 entret scenen, fikk jeg en tekstmelding fra en kompis på Bjørndal som lurte på om det var «Motivation» av Sum 41 han kunne høre i det fjerne. Dette stemte!
(24.06.22) Europe er ikke lenger puddel. Dette er skikkelig rock.
(27.11.09) (Oslo/PULS): Paradise Lost skjøt seg selv i foten rundt milleniumsskiftet, men er forlengst friskmeldt kunstnerisk sett. Hadde bare flere publikummere fått med seg akkurat det.
(21.07.09) De britiske goth-pionérene Paradise Lost har vært en gjenganger på norske konsertscener i godt over 15 år. 26. november er de tilbake, og med seg har de et nytt album i bagasjen.
(26.05.01) (Oslo/PULS): Den som trodde Paradise Losts lefling med 80-tallet ga et tamt og uinteressant band, må tro om igjen. For hva dette tidligere doom-metall bandet presenterte fredag, var intet mindre enn en hard og mørk nytelse.
(30.03.01) Britiske Paradise Lost er tilbake igjen. Det er nå 2 år siden deres forrige album “Host” overrasket/skuffet, men også gledet de mange fans de gjennom sin karriere har samlet verden over. Soundet til Paradise Lost har vært i forandring helt siden starten. Derfor var det spennende å høre hvilken retning de hadde valgt å ta denne gang.
(26.07.99) Det var en gang et engelsk arbeiderklasse-band som laga fengende doom-heavy…Vel, nå lager de pop-rock med et indie-rock preg fra den gammle skole(My Bloody Valentine, Slowdive, Jesus And The Mary Chain etc.)
(15.06.99) Host er en fin oppfølger til “One Second”, og holder seg i samme gate. Så fryktelig spennende er det imidlertid ikke.
(01.12.23) Han ble født første juledag, så det lå kanskje i korta at han skulle skrive en legendarisk fin julesang?
(01.12.23) De har holdt på i snart 40 år. Men har åpenbart ikke til hensikt å hvile.
(30.11.23) Det er en sann fryd å lese Yan Friis’ bok om The Rolling Stones – for han går sannelig både grundig og morsomt til verks!
(29.11.23) Tons of Rock utvider stadig en allerede imponerende line-up. Nå har Mr. Bungle signert. Ikke hvilket som helst band.
(28.11.23) Det er dessverre ikke mye nytt å høre fra Ulf Lundell for tida. Da er det godt å ha Lars Winnerbäck!
(26.11.23) Support for Raised Fist var Akersborg. Et Oslobasert, nesten splitter nytt band som spiller “catchy avantgarde hardcore” – og det liker vi! Jeg tror de har det superkult når de øver, i forsøket på å kombinere flest mulig stilarter og elementer i musikken sin. Det er beintung aggressiv hardcore, med synth? Og snille gitarsoloer?
Musikkavisen Puls
Vallefaret 11, 2. etg.
0663 Oslo
Ansvarlig redaktør: Arild Rønsen
Redaksjon: redaksjonen@puls.no
915 51 111
Lyst til å skrive for Puls? Kontakt arild@puls.no

Følg Puls på Facebook
Følg Puls på Twitter
Puls med venner på Reddit

source