Bildene her tatt av Jørn Holm
En tidlig onsdagskveld i september 2016 kom en middels høy, medium bygd og middels motivert kvinne inn i lokalene til Vestfold Strongteam. Lite visste gjengen på «Holmene» i Stokke at denne litt forsiktige og blide jenta skulle ende opp med å bli en sentral kraft i klubben i årene fremover. Det som ikke var middels eller medium med denne dama, var det åpenbare talentet for styrke, og da spesielt presstyrke. Det skulle også vise seg at Nina Hake hadde en treningsdisiplin og evne til å presse seg selv som overgikk de fleste.
To år senere sitter Norges Sterkeste Kvinne 2018 foran meg med en kopp varm te i hånda. Hun ser inderlig lykkelig ut, og bekrefter dette da jeg kommenterer det. – «Jeg er lykkelig og litt sliten, Kikki» sier hun med et smil.
– Du har jobbet enormt målrettet fram mot NSK 2018, Nina. Hva var det som fikk deg til å bestemme deg for at du skulle vinne den konkurransen?
Hun smiler igjen, og sier: – «I fjor var målet å komme på pallen. I konkurransen var jeg en tiendels sekund bak deg i farmers, en tiendels sekund bak deg i dekk. Jeg ledet frem til siste øvelse, der jeg slet med å få opp en stein jeg har løftet mange ganger på trening. Jeg var så nære, så nære. Den dagen bestemte jeg meg for at jeg året etter skulle stå på toppen av pallen.»
Nina har imponert oss alle på Borgeskogen Treningssenter med den målrettede treningen sin det siste året. Hun har ikke skulket unna ei eneste trening, hun har gjort hvert eneste sett, hver eneste repetisjon – av og til har hun til og med gjort mer enn det hun egentlig skulle, og ingen av oss som har trent sammen med henne har et øyeblikk vært i tvil om at hun virkelig kom til å vinne Norges Sterkeste Kvinne i år. Selv har hun innimellom tvilt litt på seg selv, og innimellom har hun vært fryktelig sliten. Derfor sto også jubelen i taket hos alle oss som heier på henne da vi skjønte hun hadde vunnet tittelen hun har jobbet så hardt for å få.
Når i konkurransen skjønte du at du ville vinne?
– «Jeg var allerede før konkurransen ganske sikker på at jeg kom til å vinne. Jeg har hatt en god oppkjøring, og er sterkere enn noen gang tidligere. Jeg presterte godt i første øvelse, og ble sikrere og sikrere for hver øvelse. Allikevel tillot jeg meg ikke å tenke at jeg ville vinne før etter fronthold, da det ikke lenger var mulig å ta meg igjen poengmessig. Da visste jeg at seieren var min.»
Og hva tenkte du da du vant? Hva gikk gjennom hodet ditt da?
«Puh! Jeg klarte det. Jeg var lettet, fornøyd og stolt. Men jeg opplevde ingen ekstase. Jeg tenkte tilbake til en dag i vinter da jeg prøvde å løfte 100 kg stein uten klister i oppkjøringen til Arnold’s – og ikke fikk det til. Jeg forbannet meg over steinen, over meg selv. Jeg følte meg ensom og nedslått, og stilte spørsmålstegn ved meningen med det hele. Jeg prøvde alt jeg kunne å ikke gråte, skjerpe meg og få den steinen opp, men jeg fikk det ikke til. Da kom John til gymmet og jeg delte alt dette med han. Er det verdt det? John lyttet, minnet meg på at jeg er rå, og sa: «Ta den tittelen, du, Nina. Så kan du vurdere etterpå om det er verdt det». Så løftet jeg steinen til plattingen, og begynte å hulke …
Etter konkurransen var alt plutselig slutt. Crewet begynte å pakke ned, publikum forsvant og utøverne dro tilbake til hotellet. Gutta jeg satt på med til hotellet snakket om å ta en pils før banketten, noe jeg ikke hadde tenkt på ville vært gull etter konkurransen. Jeg kikket på klokken. 18.02…
Jeg ringte til sønnen min som gratulerte og ønsket meg en fin kveld videre. Så satt jeg der da. Tom. Det var det. Hva nå? Jeg savnet John. Min beste venn fra gymmet som har vært der for meg gjennom hele det siste året, som har skreket til meg og lyttet til meg, og delt oppturer og nedturer.
Cecilie kom og låste oss inn på hotellrommet, der det stod en isbøtte full av pils fra Kjartan. Da kom tårene. Så ringte jeg John. Det var verdt det!»
Nina forteller meg om en konkurranse som var usedvanlig veldreven. Selv om det endte opp med å bli veldig få jenter med i konkurransen, har jentene hele tiden følt at de var sidestilt med gutta. Hun forteller de har fått samme omtale som gutta i forkant av konkurransen, de fikk samme premier, like stor pokal som gutta og like stor plass i avisa. Hun forteller at Kjartan A. Nygård, arrangør av konkurransen, og crewet hans gjorde en enormt bra jobb, både før, under og etter konkurransen. Han hadde skaffet gode sponsorer, hele bygda visste om NSM/NSK og tok utøverne veldig godt imot. Det var godt publikumsoppmøte, bra livestream, bra show. – «Et veldig vellykket arrangement», sier hun med et stort smil.
Allerede nå skjønner jeg at denne reisen fra talentfull mosjonist til å bli Norges Sterkeste Kvinne ikke bare har vært en linjær utvikling. Det er visst ikke bare å begynne å trene, og så er det en rett 30graders stigning oppover og så vinner man …
Hvordan og hvorfor begynte du å konkurrere som strongwoman?
– «I 2016 var jeg ny i sporten, og styrketrening generelt. Jeg elsket å trene på Holmene, men trodde ikke jeg skulle komme til å konkurrere. Da som nå var det få jenter som planla å stille til NSK. Du postet et lite hjertesukk på Facebook, og jeg følte jeg burde bidra til fellesskapet. Jeg vurderte å stille, men kunne jo ingenting om sporten, eller trening generelt. Så da jeg møtte deg på brua i Tønsberg tok jeg mot til meg og gikk bort. Jeg tror jeg sa noe sånt som «dersom jeg skal stille på NSK må du trene meg».
Jeg smiler litt over minnet, for jeg husker denne dagen veldig godt. Jeg gikk nemlig helt i egne tanker, på vei til en avtale, da Nina kom bort til meg. Jeg ble så inderlig glad for at hun ville være med, og så visste jeg også at det ville bli veldig feil om jeg skulle trene konkurrenten min, så for å være på den sikre siden overlot jeg den jobben til Egil, mannen min. Det er logisk, er det ikke? Å overlate treningen av det som skulle vise seg å bli min argeste konkurrent til den jeg er gift med?
Du har hatt tre forskjellige trenere de to årene du har trent. Fortell litt om forskjellen på disse, og hva du har tatt med deg fra hver av dem?
– «Egil trente meg det første året. Han var tett på – viste meg løftene, og korrigere teknikk – samtidig som han observerte min mentaltilstand og kunne tilpasse treningen til resten av livet mitt. Jeg sendte bilde av treningsdagboken min etter hver trening. Han ga tilbakemeldinger, peptalks og veiledning på veien. Ikke bare viste Egil meg at jeg hørte hjemme i strongwoman – han ble en venn for livet.
Jenny Todd har ekstremt mye kunnskap og erfaring. Det var et tydelig skifte da jeg begynte med henne som trener. Øktene var mer intensive. Jeg var nødt til å fokusere og være seriøs for å komme meg igjennom, og jeg var alltid helt gåen etter økta. «Death by Todd» er et kjent fenomen blant Toddlerne*. Da Jenny bor i England har hun ikke anledning til å følge meg opp i det daglige, og jeg ble tvunget til å selv tilpasse treningen etter formen min og andre faktorer i livet. Fra de seks månedene jeg trente med Jenny tar jeg med meg verdien av beinhardt arbeid, disiplin, fokus og målrettethet. Jenny er vant til å trene verdenseliten, og hun forventet intet mindre av meg.
Jeg trengte dog mer tilbakemelding og byttet derfor til Robert Oberst. Robert har en helt annen trenerstil der han er tett på, vurderer videoer, gir tilbakemelding og fortløpende justerer treningsprogrammet mitt. Jeg visste aldri mer enn 2-3 økter frem i tid hva som stod på planen. Robert hadde utvilsom tro på meg. Han presiserte gang på gang at han var imponert over arbeidsmoralen min og fremhevet potensialet mitt. Månedene jeg trente med Robert har gitt meg enorm tro på meg selv. The sky is the limit!»
* Jenny Todd sine utøvere er kjent som Toddlers. Journ. anm.
Jeg kikker på Nina, og det jeg ser er ei sabla flott dame. Hun har en kropp å dø for, et smil og en latter som kan smelte gråstein. Hun har en humor og et alvor som er en fryd. Hun byr på seg selv på godt og vondt, og er ærlig på en brutalt god måte. Nina har forandret seg mye fysisk siden første gangen jeg møtte henne, og da jeg spør henne om hun føler hun har endret personlighet også, svarer hun at hun ikke føler det selv. – «Men personligheten min har kanskje kommet mer frem etterhvert som jeg har blitt tryggere på meg selv?» sier hun med et lunt smil.
Når vi er inne på forandringer, Nina; hvilke av endringene – både fysisk og psykisk – setter du mest pris på?
– «at jeg har blitt sterkere, både fysisk og psykisk. Jeg liker at kroppen min er mer muskuløs. Jeg synes kroppen min reflekterer hvem jeg er på innsiden – sterk og litt myk. Psykisk har det skjedd MYE siden jeg begynte å trene. Det jeg liker best er nok at det har blitt lettere og mer naturlig for meg å sette grenser, og jeg tåler motgang bedre nå enn før.»
Vi hører stadig at folk klager på at de ikke har tid til å trene, at jobb tar for mye tid, at barn tar for mye tid. Men … Nina er alenemamma, jobber bortimot fullt og får likevel tid til å trene. Hvordan gjør hun det, egentlig?
– «Jeg har verdens fineste gutt på tolv år. Jeg jobber 80 %, så det å kombinere jobb, trening og Ludvig har etterhvert blitt en rutine vi begge er fornøyd med. Jeg kommer hjem, lager mat, drar på trening og er hjemme igjen til kveldsmat, så vi avslutter dagen sammen. Tirsdag har vi begge treningsfri, og torsdag er jeg med han på trening. En gang i blant er også han med på Borgeskogen.
Livet utenom trening er det verre med. Den siste tiden har trening vært prioritert fremfor det meste. Dersom foreldremøter eller familiebursdager har havnet på en treningsdag, har jeg flyttet treningen heller enn å avlyse. Det gir lite rom for et sosialt liv utenfor gymmet.»
Nina er veldig tydelig på at hun trives på Borgeskogen Treningssenter, hvor hun trener nå, og hun er veldig tydelig på at folka som er der er folk som gjør henne glad. Hun forteller at hun kan være sliten, lei og smådeppa når hun kommer på gymmet, men etter å ha vært der ettpar timer sammen med folk som kjenner henne, som gjør henne glad, drar hun derfra lys til sinns igjen.
Glem de andre personene – hvorfor gjør sandsekker, farmers og stein DEG glad?
– «Tunge vekter letter sjelen står det på veggen på gymmet, og det er sant. Når jeg løfter tunge sandsekker, stein eller løper med farmers eller yoke er det ingenting annet som gjelder. Bekymringer forsvinner. Jeg kjenner at jeg er sterk. At jeg kan! Og jeg erfarer gang på gang at det ikke finnes grenser for hva kroppen er kapabel til – så lenge jeg tror på meg selv. Å få til et tungt løft utløser masse endorfiner og adrenalin som gjør meg glad og gir en enorm mestringsfølelse.»
Hvilke øvelser HATER du, men gjør likevel fordi du vet du må?
– «Det er mange; Triceps, biceps, lats, mageøvelser, lunges, mark fra kloss, alt som innebærer løping … batwings! Lette vekter og mange repetisjoner er alltid hat – uansett hva.»
For oss som trener sammen med Nina er det ingen tvil om at hun virkelig misliker disse øvelsene, for vi har alle mer enn én gang sett og hørt henne rase over superteite batwings og vonde mageøvelser. Ved tunge øvelser, derimot, hører vi henne juble over at det er så morsomt.
Hva er det verste du kan oppleve på trening eller konkurranse, Nina?
– «Det må være å ikke få til – å ikke klare å gjennomføre det som står på programmet. Stress er kjipt i konkurranse. Når klokka går før jeg er klar. Men alt er lærdom. Jeg har tisset på meg, fått stanga i hue, fått stokken på haka, gått med farmers uten sko, veltet med 100 kg stein, veltet med 125 kg husafell, tisset på meg igjen. Og alt har jeg vokst på. Jeg kommer tilbake gang på gang. Hele tiden med mer erfaring.»
Og hva er det beste du kan oppleve?
– «Det beste er når jeg selv har lyst til å gi opp, og John eller Emil kjefter på meg og ber meg skjerpe meg, og jeg får til et løft jeg selv ikke trodde jeg skulle klare. Og når andre gjør det bra. Det er utrolig gøy å se andre nå sine mål, løfte bra i konkurranse, sette rekorder. Jeg elsker sporten vår!» sier hun med et stort smil.
Hva er planene dine framover nå?
Nina smiler igjen. Det gjør hun ofte, forresten; smiler et smil som lyser opp hele ansiktet. – «Jeg har så mange planer. Jeg skal gjenoppta kontakten med venner utenfor gymmet. Jeg skal nok begynne å jobbe litt mer etter hvert. Jeg skal trene på svakhetene mine (markløft). Jeg vil sette ny Norgesrekord i hantelpress, og powerstairs (etter hvert), og apollons, og yoke. Jeg vil ha fellestreninger med de andre flotte strongwoman-utøverne, og prøve å rekruttere flere jenter til sporten. Jeg vil være med på å arrangere flere konkurranser for jenter.
Men først er det gutten min som gjelder. Han har vært min største støttespiller, og nå er det på tide at jeg prioriterer han en stund. Jeg har store drømmer og visjoner, men det er viktig at jeg i tiden fremover finner en god balanse mellom trening, sosialt liv og det å være mamma.»
Det er et stadig tilbakevendende tema at det er få jenter i sporten. Spesielt dukker dette opp når det nærmer seg konkurranse, og man gjerne vil ha mer enn ettpar-tre utøvere å konkurrere mot. Hver gang en ny konkurranse blir annonsert er det mange som sier de er interessert, men når det nærmer seg påmeldingsfrist faller dessverre altfor mange av. Dette skjedde nå sist med Norges Sterkeste Kvinne, hvor det endte opp med at det ble så få som tre jenter som deltok. Det er synd at det er slik, og det diskuteres stadig hvordan man skal klare å få flere jenter i alle aldre til å oppdage strongwoman-sporten.
Hvordan tror du vi klarer å få flere jenter med i sporten, Nina?
– «Vi må vise oss frem. Gjøre det mer kjent at også kvinner kan løfte tungt, og at vi ikke blir store og bulkete av å løfte tungt. Vi må vise at det er gøy. Invitere til fellestreninger for jenter på gymmene rundt om. Vi må lage flere konkurranser for jenter. Gutta må begynne å vise at de tar jentene seriøst. Vi kan jo starte med å invitere til fellestrening for jenter på Borgeskogen, Kikki, kan vi ikke det?»
Jeg sier meg enig med Nina at det kan vi absolutt, og så avslutter jeg praten med denne flotte jenta med å spør om hva som er neste konkurranse på programmet.
Hun blunker og svarer; «Jeg skal til Valhalla 17. november for å sette flere Norgesrekorder, og der håper jeg det dukker opp mange jenter denne gangen.»
Meld deg på vårt nyhetsbrev og motta gode tilbud og nyheter
Følg oss på:
IFORM.NO AS
Borgeskogen 47
3160 Stokke
Org. nr. 920 244 866
Handlekurv